Rekk opp hånda alle som har vært i en heftig krangel med en nordlending.
Selv må jeg holde armen nede, siden jeg aldri har vært det.
Dog ser jeg for meg at det må være relativt heftig, og jeg ser også for meg at det ikke trenger å være en særlig heftig krangel for at en nordlending skal skremme vettet av hvem som helst.
De brøler og kaller deg ´jævla-det-ene-og-det-andre´, selv om de egentlig bare er glade for å se deg.
Det samme gjelder for så vidt også østeuropeere. De brøler på samme måten. Arabere like så.
Jeg er selv en person som i de aller fleste tilfeller har en kommentar å slå tilbake med når noen slenger med leppa.
Men jeg kan ikke helt se hvorfor nordlendinger gidder å stå å slenge dritt til hverandre når de har ordet over alle ord. Trumfordet, rett og slett.
Om man har stått og kastet skjellsord frem og tilbake i flere timer, og saker og ting som «jævla ballefjes», «forbanna trekuk», «helvetes innavl», «satans skrotpung» og andre ord som får sendt en skarve sørlending i terapi i flere år frem i tid, så kommer til slutt avslutningen: «Jæææævla hæstkuk».
Og da er man tom for comeback.
Etter å ha blitt kalt en hestepenis på nordnorsk kan man se langt etter noe å si tilbake, og krangelen er dermed over. Motstanderen vil da stå med «eeeeh….eehm…», for så å bare gi seg. Så går de hver til sitt, delvis som venner. Hvorfor ikke bare si «hæstkuk» til å begynne med da?
Spanjolene er et folkeslag jeg alltid har sett på som relativt rolige med sine siéstaer og sombreroer, men selvsagt med et ilder-temperament.
De har sitt «puta madre», der den nærmeste oversettelsen jeg kan komme til er amerikanernes eget «motherfucker», som heller ikke er lett å komme seg ut av.
Min personlige favoritt er nok vår norske setning jeg lærte for en del år siden av filmen ´Terkel i Knipe´, som også er et trumford. Det er kanskje det eneste ordet jeg hadde brukt i en krangel med en nordlending som hadde kalt meg for hestepenis. Sett i gang trommevirvelen; det er «Pitbullkukforhud». Et mesterstykke, for å være helt ærlig.
En stund var det også «morra di» som lå på toppen av skjellsordenenes næringskjede. Den har vi kommet forbi.
For menneskeheten er jo viden kjent for å ta ting videre. Alltid skal vi overgå oss selv, på godt og vondt. At folk stadig løper sekstimeteren raskere og raskere, er jo vel og bra, men nå har altså spanjolene tatt dette med skjellsord til nye høyder.
De av dere som er kjent med fotballaget Barcelona, vet godt hvem Gerard Pique er. Midtstopperen som herjer både på klubb- og landslag.
Og alle vi som følger med på fotball, vet hvor sykt irriterende det er når det enten blir feilaktig avblåst for offside, eller når det ikke blir avblåst, mens det faktisk er offside. Alt til sitt eget lags fordel, selvsagt.
Pique er jo en vinnerskalle, og han er spansk.
Kombinasjonen fikk han altså til å komme med følgende setning til linjedommeren, som hadde skremt vannet av undertegnede, og latt meg sitte igjen, blunkende som en hamster, mens jeg hadde kikket tomt ut i luften, vel vitende om at det finnes ikke noen setning i verden som kan overgå denne.
Gerard Pique, en godt betalt voksen, respektabel spanjol, presterer altså å brøle ut følgende setning til en stakkars linjedommer:
«Jeg driter på hore-mammaen din!»
Jeg har ikke annet å si en «Oi…», og jeg ser for meg at en stakkars nordlending nå må sette seg ned ved arbeidspulten for å meisle ut ei viss liste på nytt.
Legg igjen en kommentar