Nå tror sikkert mange av dere, at siden jeg ikke har skrevet noe her på en aldri så liten stund, så har jeg sluttet å bry meg om ting eller sluttet å tråkke i salaten.
Det er selvsagt ikke tilfelle. Jeg kommer alltid til å bry meg om ting, medfølgende et behov for å si hva jeg mener om det; og jeg kommer dessverre heller aldri til å slutte å tråkke i salaten / rote meg opp i ting jeg gjerne kunne unngått.
Dagens historie starter med at her forleden dag fikk jeg en telefon fra min gode venn og nabo om jeg kunne tenke meg å være med å hente noen materialer, siden vi kom til å trenge tilhenger til dette, og jeg har tilhengerfeste på bilen min. Det har ikke han.
Som arbeidsledig kan man ikke bruke frasene «Nei, dessverre, jeg har ikke tid», «Nei, dessverre, det passer ikke» eller «Du, jeg er så fryktelig sliten, at jeg tror du må spørre noen andre». Når man er arbeidsledig har man nemlig ikke annet enn ledig tid, så mitt svar på hans spørsmål var selvsagt «Det kan jeg!».
Så noen dager senere kjørte vi ned, snakket med en ansatt på material-sjappa og fikk beskjed om å bruke den-og-den hengeren som stod plasser der-og-der, og kjørte så bilen ut for å koble til hengeren.
Min venn hoppet ut og koblet på hengeren, mens jeg stod ved siden av og gjorde fint lite, annet enn å stå å glane i en annen retning. Etter hengeren var koblet til, ringte telefonen hans, og jeg hoppet inn i bilen og kjørte. Det stod to andre biler plassert rundt min bil, slik at jeg måtte manøvrere meg mellom dem. Som en ekte mann er det å manøvrere en bil bare barnemat. Det er en plikt at slikt vi skal kunne.
Så kjører jeg da med fronten av bilen mot en fantastisk fin Skoda, så ren og ny som jeg aldri før har sett en Skoda faktisk, og svinger til høyre for å kjøre ut mellom Skodaen og en annen bil som hadde parkert litt på halv åtte.
I det jeg har dreid om bilen bortimot nitti grader, hører jeg et smell, og så løfter jeg blikket opp til speilet.
Ordet ubeskrivelig er ikke noe jeg bruker ofte, siden jeg stort sett er i stand til å beskrive det meste, men her er det rett og slett slik at jeg nesten må bruke det. For den følelsen av å titte opp i speilet og se hengeren ikke følge etter meg, men da altså fortsetter på tvers av bildet jeg ser i speilet, er en følelse verre enn jeg har vært borti på en stund. Jeg henter opp det jeg har av reaksjon, drar i håndbrekket, og hopper ut av bilen i samme øyeblikk som jeg hører lyden av metall mot metall i form av et smell, og hengeren treffer denne flotte Skodaen.
Min første umiddelbare tanke er å flykte fra åstedet, la kompisen min stå igjen som syndebukk, flykte fra bygda, deretter fylket, så landsdelen, så over grensa til Sverige, så videre nedover i Europa, videre til Asia, til jeg blir stoppet av terrorister som lurer på hva jeg skriker og bærer meg for.
Heldigvis slår jeg fort denne tanken fra meg, og stapper halen mellom beina (metaforisk talt), bøyer hodet, proppet full med mer skam enn en mann som blir tatt på fersk gjerning for å tenne stearinlys når han onanerer, og må inn å spørre etter eieren av bilen.
En svært hyggelig mann – heldigvis – kommer ut, og vi ser på skaden, og han får selvsagt navnet og telefonnummeret mitt, og skal sjekke kostnaden.
Så da håper jeg dere andre får en strålende dag, og i mellomtiden så sitter jeg bare her og venter på en telefon og ei regning.
God ettermiddag og kveld!
Legg igjen en kommentar