Hvis man surfer gjennom Facebook i et rolig formiddagsmodus, ender man opp med å bla innom mye rart.
I åtte av ti tilfeller scroller jeg selv forbi, men ved noen anledninger stopper jeg opp ved en video som kan virke interessant å se. Og mange ganger er det morsomt også. Fail compilations er en klassiker, og min datter og meg kan sitte å se på dette i evigheter, der folk faller og slår seg omtrent fordervet. Skadefryd av dimensjoner.
Men noen ganger, slik som i dag, ramler jeg altså over noen videoer som får meg til å undre.
Videoen finner du her, og gjør oss begge en tjeneste ved å ta en titt på den. Ikke lenge. Bare litt.
Hvis du nå er ferdig med å se, skal jeg si deg følgende.
Jeg brukte tre minutter og tjueto sekunder av mitt liv på å se hele videoen. Tre minutter og tjueto sekunder jeg kunne brukt til så mye annet, som jeg aldri får mulighet til å gjøre noe med. Den dagen jeg dør, kommer jeg til å angre på at jeg ikke gjorde noe annerledes i de tre minuttene og tjueto sekundene.
Jeg håper ikke du også så hele.
Dersom du ikke gjorde det, tenker du sikkert hvordan i alle dager jeg kunne være så dum å se hele.
Jo, det skal jeg si deg. Jeg hadde nemlig et håp overfor menneskeheten om at hovedpersonene i filmen skulle slutte å skape seg, for så å si at de bare tulla, sånn helt på slutten.
Men de gjorde ikke det. De tulla ikke. De mente dette helt alvorlig. Og da blir jeg skuffa.
Ikke bare fordi jeg ikke fikk resultatet jeg venta meg.
Nei, fordi jeg forstår ikke hvorfor folk legger ut slike ting!
Her kan jeg riktig nok angripes for å angripe en person som tydeligvis ikke er med sine fulle fem. Håper jeg.
Og noen mener sikkert at det er fint at slike folk også får utfolde seg og sine naturlige drifter, men her jeg er jeg fullstendig uenig.
Disse menneskene burde ha, ikke bare én, men en hel bataljon med verger rundt huset som passet på dem at de ikke gjorde noe galt. For eksempel burde de fjerne internett fra boligen dems.
Det skal sies at de også har lagt ut en video der de forteller at de ikke forstår hvorfor folk reagerer som dem gjør. Igjen, så har vi folk som skriver direkte til dem at fortjener å dø, og at de er talentløse, verdiløse, at de er noen udugelige folk som ikke fortjener noe som helst. Det er selvsagt å gå over grensa, og man burde ha mer mellom ørene enn å gjøre det.
Men samtidig så kan jeg forstå dem som blir så eitrende forbanna at de får lyst til å slutte å puste med hensikt når de ser en mann og ei dame som til sammen veier hundreogfemten kilo, der han trolig veier hundre av dem, som har rigget opp et kamera på kjøkkenet sitt, setter på litt musikk, og tror de står og danser.
Nå skal det sies at undertegnede ikke er så voldsomt mer bevegelig enn et brilleglass, men til og med jeg skulle klart å danse bedre enn disse menneskene her, og det med to forstuede ankler og fjorten brukne ribbein.
Å stå der å gni seg oppetter hverandre på den måten de gjør, kan ikke engang forklares dersom man spiser opium til frokost og eter extacy til lunsj, samt drikker syre i flytende form som mellommåltid, og på toppen av alt om mor og far ikke bare er søsken, men én og samme person.
Og om man skulle være på tur nok til å først gjøre dette, dum nok til å filme det, full nok til å legge det ut på Facebook, så skulle man da tro at man dagen – i alle fall et par dager – etter ville være oppegående nok til å angre jakka av seg, for så å slette videoen. Men nei da, disse menneskene fortsetter. Og så legger de ut flere videoer. Om igjen, og om igjen og om igjen.
Hvorfor har de ikke noen venner, naboer, kolleger, familiemedlemmer, verger, hemmelige agenter, statsoverhoder, kjæledyr eller planter som hinter litt om at dette ikke er greit å se på.
Hvordan kan disse to menneskene sitte å se gjennom videoen de nettopp har spilt inn, for så å sitte med en følelse av at: «JA! DER HAR VI DET! VI LEGGER DET UT! OG VI LAGER FLER!»
Så lurer jeg så fryktelig på hvorfor han bjeffer! Du må ikke bjeffe. Du må ikke.
Du må heller ikke danse sånn. Eller synge sånn. Eller gjøre sånn i det hele tatt.
Og du må definitivt ikke filme det for deretter å legge det ut på nett.
Kjære deg. Vær så snill.
Jeg kjenner jeg mister troa på hele menneskeheten.
Legg igjen en kommentar