Vinteren og meg

For et par dager siden kunne vær-ekspertene melde om at «Nå kommer snøen i fjellene i Sør-Norge».

Til tross for at jeg vet at vi sikkert snakker om måneder før jeg ser snø, slår dette meg hvert år som en knyttet neve av titan, midt mellom øynene.

Mange av dere som i større eller mindre grad kjenner meg, vet at jeg har et heller anstrengt forhold til vinter, og da spesielt siden dette medfører snø og kulde.

Tidligere hadde jeg det problemet at jeg omtrent måtte ta på meg en stilongs så fort gradestokken la seg under tjue varmegrader.
Det har jeg heldigvis ikke nå lengre. 
Tvert i mot er det ikke så langt i fra at jeg kan feire lille juleaften ikledd shorts og t-skjorte.
Dette gjør selvsagt ikke at jeg har vendt på den beryktede femøringen og herved elsker vinter.

Det blir sagt at nordmenn blir født med ski på beina, men jeg har alltid ment at jeg ble født med tuppen av en skistav i øyet, for jeg kan ikke fordra noe som helst som vinteren fører med seg. Jeg har enda ikke fått bekreftet dette av min mor.

Så sitter mange av dere sure, gretne rasshøl som lirer av dere sure, gretne kommentarer i all slags kommentarfelt og tenker (og helt sikkert skulle til å skrive) at jeg kunne gjort noe med dette selv.

In your face! Dette har jeg gjort.

Jeg hater å måke snø.
    Kjøpte meg snøfres.

Jeg hater å stå fast i bunnen av bakken, eller på tvers i bakken.
    Gikk til innkjøp av, ikke bare én, men TO firehjulstrukne biler.

Og ja, jeg skal innrømme at mitt hat mot vinteren faktisk trakk seg litt tilbake etter disse hjelpemidlene kom til gards.
Ikke misforstå meg her. Jeg har ikke sluttet å hate. Jeg bare hater i litt mindre grad.
De første gangene lo jeg bare da det kom snø. Jeg freste hele parkeringsplassen/tunet/gården, mens jeg plystret faktisk. Så kom jeg på at jeg har trapp opp til et platå som igjen leder til veranda og hovedinngang. Etter først å ha prøvd å frese trappa, sånn rett frem, prøvde jeg å dra snøfresen med meg opp trappa, baklengs. Og jeg gikk fra plystring til et vokabular til og med en finnmarking hadde rødmet av. Trappa måtte skuffes for hånd. 
Ved siden av denne trappa har vi en skråning med bark, der jeg naturlig nok kastet snøen hver gang jeg skuffet trappa – for hånd. Fresen spyttet også en del snø opp der. 
Som mange av dere forhåpentligvis allerede har regnet dere frem til, ble det en ganske solid haug med snø ved siden av trappa.
Dette førte igjen til at jeg måtte kaste hver eneste spadetak over denne haugen med snø, som nesten var på høyde med meg selv, mot slutten av sesongen.
Og en dag jeg var ute og dreiv på med noe av det jeg hater mest å drive med i denne verdenen – skuffe trappa – stod jeg og kastet og kastet og kastet og kastet på denne forbanna snøen. Et spadetak, opp og over haugen med snø med det. Og neste, og neste, og neste. Da jeg var kommet litt over halvveis, tok jeg et dypt sukk, etterfulgt av et spadetak, og kastet det over haugen. Umiddelbart, på en ellers helt vindstille dag, kom det et vindkast som ikke bare inneholdt orkan styrke, men faktisk tornado. Ryktene skal ha det til at akkurat det kastet har landet vårt aldri sett makan til verken før eller senere. Og det varte i ett sekund. Akkurat det sekundet jeg kastet et heftig spadetak med snø opp i lufta.
Så kan jo dere luringer gjette dere frem til hvilken retning vinden hadde i forhold til spadetaket, igjen i forhold til mitt ansikt.
KORREKT!
Midt i trynet fikk jeg hele spadetaket med snø.
Resultatet?
Jeg brølte ut et par ord jeg ikke engang kan gjengi på internett, ettersom det er åttifem års aldersgrense på disse ordene, og jeg på ingen måte kan gå god for at dere lesere er over åttifem år.
Spaden kastet jeg det jeg var god for, og banet meg vei gjennom det som var igjen å skuffe på, og gikk inn og satt meg foran peisen og funderte over livet.
Morgenen etter hadde jeg roet meg, og karma sendte meg en påminnelse på hvor dum jeg hadde vært dagen i forveien ved å sende ned et lass med snø som gjorde at jeg måtte svømme i snø for å hente snøskuffa.

Jeg hater også intenst de morgenene man står opp, går ut og må bruke kart, kompass, metalldetektor, et hjelpemannskap fra Røde Kors og fire sherpaer fra Nepal for å i det hele tatt lokalisere bilen. Så er det bare å begynne å grave.
Jeg er i utgangspunktet av typen som tenker miljø, sorterer søppel etter beste evne, og ser poenget med å ta vare på planeten vår. Men når det kommer til vinterhalvåret, koster det meg ikke mange minuspoeng på samvittigheten å la bilen svive en halvtime på morgenen for at jeg skal få den rette temperaturen når jeg til slutt setter meg inn.

Når det gjelder vinteraktiviteter i form av ski, snowboard og lignende, ser jeg heller ikke moroa i dette.
Det er tungt, det er kjedelig og man ender mest sannsynlig opp med å slå seg kraftig. Så nei takk.
Vi var så heldige og ble invitert med til Hovden mot slutten av forrige vintersesong. Jeg ble i utgangspunktet med som kokk og ryddehjelp, men av en eller annen årsak lot jeg meg overtale til å være med å renne i bakken. Alt jeg vil si om den saken, er at videoen ligger på Facebook ett eller annet sted.
Jeg var i bakken i timesvis. Fordelt på én tur.

Jeg har også et dårlig minne eller to om en langrenns-tur, som jeg heller skal komme tilbake til ved en senere anledning.

Så ja, jeg er av typen som gleder meg til april/mai allerede i slutten av august, og for min del kan ikke årstiden vi nå går inn i, ende fort nok.
Måtte vi heller få et år med tohundreogfemti dager med regn, og ingen snø.

Fingrene er krysset.