Jeg har aldri gjort noe forsøk på å skjule min irritasjon over personer som ikke fungerer som de skal i trafikken.
De verste er nok de som ikke vet hvordan de bruker blinklys, samt de som ikke vet hvordan man entrer og forlater en rundkjøring.
Dette er da elementære ting man lærer da man tar sertifikat på bil? I alle fall var dette noe jeg måtte lære da jeg tok det, og da selvsagt noe man bruker når man kjører bil i etterkant.
Selv om jeg trafikkmessig er glad i å sitte på min høye hest og peke ned på folk, har det også hendt at jeg har tråkka i salaten.
Dette eksempelet har for så vidt ikke noe med trafikk å gjøre i det hele tatt, men en hendelse som dukket opp i minnet, som hendte i en bil.
Den første bilen jeg fikk var en Golf III ´95-modell, 3-dørs.
I forhold til mange av mine kompiser var dette en flott bil. Dog endte jeg opp med å ha den i så godt som ti år, og de hadde da både to og tre perioder med flottere bil enn meg.
Til slutt endte jeg også opp med å handle en ny bil. Som i ny.
Det sier seg litt selv at når man går fra en ´95 til en 2012-modell så finnes det er par finesser man ikke helt var klar over eksisterte på en bil.
For eksempel har man den følelsen av panikk man får når motoren bare stopper å fungere i første kryss, og man begynner allerede å planlegge den lange, sinte telefonsamtalen man skal ta til bilselgeren så fort man er ute av dette krysset. Så tar man inn kløtsjen, og man er i gang igjen. Så kommer man på at man har hørt om det fra en tidligere kollega av en nabo av en venn som hadde jobbet som bilselger for mange år siden.
For min del var det to andre finesser som gjorde hverdagen min lysere.
Nemlig noe så simpelt som at speilene gikk igjen da jeg låste bilen med fjernkontrollen – for ikke å nevne fjernkontrollen man kunne låse opp og igjen bilen med.
Speilene syntes jeg var morsomt, og jeg stod og gliste hver gang jeg åpnet eller låste, mens jeg kikket på bilen som flakset med speilene.
Det andre jeg syntes var stas med ny bil var også relativt elementært. Nemlig elektriske vinduer. Det var stas for en som var vant til å sveise så skuldra stod ut av ledd, kan du tro. Og det er her salat-tråkket kommer inn i bildet.
Jeg var faktisk ute på min første tur i min splitter nye bil, og hadde vært oppe en kjapp tur til min mor for å skryte av mitt nye glis. Skrytet gikk greit, og jeg fortsatte videre. Når man er ute sånn for å vise seg frem, ønsker man selvsagt å treffe så mange kjente som mulig. Jeg var heldig. To bekjente – ikke kompiser, men bekjente – av meg stod på et busstopp. Vanligvis hadde jeg trolig nøyd meg med å hilse pent og kjørt forbi, men ikke på denne dagen. Jeg rulla inn på busstoppet i min nye SUV, og stoppet rimelig nøyaktig med hodet mitt rett ved siden av deres. Med et glis som hadde gjort selveste Eddie Murphy misunnelig, og blikket fremdeles vendt fremover, trykket jeg på min nye favoritt-knapp i hele verden, og jeg kunne høre hvordan vinduet sakte skled nedover. Som i en bevegelse som hadde gjort seg supert i en slow-motion-bevegelse, vendte jeg hodet mot dem, og til min store overraskelse kikket jeg inn i glass. Slow-motion-faktoren falt i bakken som en sekk full av vannmelon da jeg oppdaget at jeg hadde åpnet bakvinduet.
Så gøy var det…
Legg igjen en kommentar