Husker du før da mor satt i passasjersetet og leste kartet opp ned, mens far satt og banna og steikte over at dere hadde kjørt feil de to siste timene.
Ikke jeg heller.
Lenge leve GPS.
http://www.side3.no/teknologi/venstresvinger-kan-bli-luket-vekk-fra-google-maps/3422809325.html
Jepp, som linken sier, så kan venstresvinger bli luket bort fra Google Maps.
De fleste av oss har fått installert eller har integrert GPS i bilen i disse dager. Om så bare på mobiltelefonen.
De fleste av oss har derfor opplevd alle gledene dette gir når man skal avsted på kjøretur med familien.
Hun hyggelige damen som pent sier «Ta neste til høyre», med sin vennlige stemme som gjør at man sover bedre om natten.
Skulle man tro.
Selv har jeg fått det som høres ut som ei sur gammel kjerring som sitter bak meg med en megafon i den ene hånda, og ei kjevle i den andre; mens hun venter på at jeg skal begå en feil. Da gjerne i form av å bryte fartsgrensen. For da kommer det nemlig på full gnu: «DU OVERSCHKRIDER FARCHTSGRENSHEN!» Med eksakt lik stemme som de østfolds-frøknene på 68 år som nettopp har landet på Palma de Mallorca og er forbannet for at alt står skrevet på spansk eller engelsk, og ikke på sarpsborgsk.
Dessuten hjelper det ikke på noe særlig at dette kvinnemennesket tror jeg ikke er helt mentalt til stede – noe som riktignok kan stemmet ved noen tilfeller, også når jeg kjører bil – men det å minne meg på å gjøre alt 3 ganger, burde vel ikke være nødvendig.
«Om åttehundre meter, kjør inn i rundkjøringen», spraker det i høyttalerne.
Så kjører jeg litt til.
«Om trehundre meter, kjør inn i rundkjøringen og ta andre avkjøring»
Så er det like før jeg treffer rundkjøringen, og om jeg hadde hatt den verste typen Alzheimer verden har sett, hadde jeg ikke hatt bruk for følgende setning rett før jeg braser inn i rundkjøringen.
«Kjør inn i rundkjøring og ta andre avkjøring»
Men kjære deg da?
Lite hjalp det også da min kone, som ved noen tilfeller nevner seg selv ut til humordronning, hadde byttet ut denne kvinnelige kartleseren – ikke bare til en mann – men faktisk en RUSSISK mann!
En stk. forvirret meg holdt på å vrenge bilen i fjellet og hoppe ut i fart, bort fra den farlige russeren som på en eller annen måte hadde kommet seg inn i bilen, og nå var i ferd med å rane, voldta og drepe oss etter tur – eller samtidig, da han plutselig ropte ut ett eller annet på russisk. Og som alle østblokk-språk hørtes han flyforbanna ut. Ja, vi må la oss imponere over en serber som ønsker barnebarnet sitt god natt, og får det til å høres ut som om hun ikke kommer til å oppleve morgendagen.
For så vidt har jeg også 2 stk. fortellbare historier fra Hardangervidda. En av dem har med GPS å gjøre, den andre har ikke.
Jeg begynner med den andre.
Vi hadde vel vært i Haugesundsområdet og skulle over til Rjukan. For første gang skulle jeg krysse Hardangervidda. Et sted man har hørt om siden man kunne høre, og hatt lyst til å besøke siden man begynte å få lyst.
Vi kjørte over idylliske Hardangervidda med min daværende stolthet – en Golf III – tidligere nevnt i en bisetning eller to, og Hardangervidda er virkelig nydelig.
En flott plass, med noe av de fineste scenene Norge har å by på, som man kan se mens man sitter i bil.
Stille og rolig.
Urørt.
Uforurenset.
Naturlig.
Rolig.
Stille.
Og der kom vi kjørende, og tror du dæven bøtte meg ikke potta løsner på bilen.
Så da kan du altså stryke alle adjektivene over, og erstatte med (jeg anbefaler at du leser høyt nå, uansett hvem andre som er i rommet):
BBBBBRRRRRRRRRÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!
Det var nemlig lyden som erstattet alle andre følelser man måtte få på Vidda.
Takk til verkstedet på Miland i Rjukan som fikset potta.
Turen jeg skulle til å fortelle om i forbindelse med GPS, falmer litt i forhold til den forrige, men det var altså rett før jeg demonterte hele dashbordet, ja, til og med ofret frontruta, for å bli kvitt denne kartlesende kjerringa som tydeligvis hadde fått i seg et eller annet hun ikke burde hatt i seg. (Joda, jeg kunne skrudd henne av også, men da hadde jeg ikke sittet igjen med denne historien).
For hver kilometer eller så, begynte hun.
«Om åttehundre meter, hold til høyre»
Første gangen begynte jeg umiddelbart å lure på om de hadde laget flerfelts på Hardangervidda.
«Om trehundre meter, hold til høyre»
Dette begynte å bli spennende.
Nesten så det kriblet litt i magen.
«Hold til høyre»
De fleste av dere som har vært på Hardangervidda er smertelig klar over at kun er en vei. Jeg digger det, siden det eliminerer muligheten for å rote seg bort, med mindre man stopper for å urinere, for så å glemme hvor man har parkert.
Men der kom vi kjørende, på den eneste veien som var å se i, bokstavelig talt, mils omkrets, så ber ho kjevledama meg om å holde til høyre?
Hva tror du om meg?
Til å begynne, lo vi bare av det.
De neste 9 gangene var det ikke så gøy lengre.
MEN!
Som linken øverst her viser, har nå amerikanerne – byrådet i New York – søkt om å fjerne venstresvinger i Google Maps.
Hvorfor?
Fordi det generer så mange ulykker, mener de.
La oss kremte for å rense halsen skikkelig, så spør vi i kor, på engelsk: «Really?»
Ja, man kunne helt sikkert satt ned et forskerteam som hadde brukt de neste åtte årene på å finne ut hva som var årsaken til det, men kjære spetakkel.
Med fare for å jinxe dette og la karma spise opp hele den nedre delen av ryggen min i morgen tidlig ved å la meg krasje i den første venstresvingen som dukker opp, må vi ta et oppgjør her.
Dersom denne husstanden hadde hatt en vimsete sjåfør, la oss kalle henne min kone, og hun kom hjem dag etter dag og klaget på at hun hadde krasjet – igjen.
Og atter en gang var det, tro det eller ei, i den samme dumme venstresvingen som i går.
Så må vi fjerne den venstresvingen fra GPSen.Eller kanskje vi til og med skal fjerne hele svingen?
Til og med hele veien?
Kanskje vi skal fjerne alle bilene heller?
NEI! VI SKAL FJERNE SJÅFØRENE SOM IKKE KLARER Å SVINGE INN I EN VENSTRESVING FORDI «DET ER FOR MYE Å FØLGE MED PÅ!»
Jeg kjenner jeg blir nummen fra hofta og ned.
Dersom en person ikke klarer å svinge til venstre fordi det blir litt for mye å tenke på, så må vedkommende finne seg i å bli fraktet rundt på andre måter. Om du tar buss, sykler, setter deg på trikken, stjeler et par rollerblades, eller om du haiker med fetteren til naboen til mora til en som jobbet sammen med sjefen til han som kjøpte en sykkel av ho du var så fryktelig forelsket i da du gikk i fjerde klasse, det bryr ikke jeg meg noe særlig om.
Men du skal definitivt ikke kjøre bil.
Legg igjen en kommentar