Paris, dag V

Hei og hopp!

Først og fremst, noen av bildene er en noe redusert i kvalitet, da jeg har måtte gå over til mobilbilder, siden kameraet mitt ikke trivdes i Frankrike. Hjem å teste om reiseforsikringen fungerer som den skal. Tro meg, dere får beskjed dersom den ikke gjør det.

Med Disney-opplevelsene i boks var det i går tid for å utforske litt av byen igjen.

Vi kasta oss på t-banen, via et tog, til Champ Elysee og Triumfbuen. Det første som slo med da vi steg opp fra Metro-trappene i gata i Champ Elysee var at «Dæven, jeg er glad jeg ikke står oppført som mannen som er ansvarlig for å holde disse buskene og trærne trimmet». 

Saft suse for noen linjer.

Følgende tur gikk opp mot Triumfbuen, på venstre side av veien.

Forhåpentligvis har de noe mer enn samme type hekksaks som jeg bruker til min hekk hjemme.

Vi steget gatelangs og forbi – og innom – noen butikker som kan få den minst sparsommelige mann til å kjenne en tåre renne nedover kinnet når fruen renner ned dørene. Trolig koster det penger bare å gå forbi. 
Den ene butikken dukket plutselig opp mellom to hekker, og inn gikk vi (jeg fulgte etter).

Fra Champ Elysee, midt mellom to hekker, var vi plutselig på vei bort fra gata.

Plutselig dukket det opp en butikk av dimensjoner…

Man må ha såpass dør til en klesforretning. Og dørvakter selvsagt.

Og når jeg sier dimensjoner…

To av butikkens fire etasjer.

…da mener jeg dimensjoner.
Intet mindre enn fire etasjer. Jeg var omtrent på gråten. Det var blytungt å vente seg gjennom alle de klesplaggene ho skulle se på.
Abercrombie & Fitch het butikken. Gucci har jeg hørt om. Denne har aldri verken gått ut av munnen min, eller inn øret mitt. Men ok. Stas for fruene tydeligvis. Kos dere der, dere som måtte ha lyst.

Ferden gikk videre opp mot Triumfbuen, og vi støtte på en butikk mange kanskje kjenner; Ladurée.

Ladurée – en av verdens mest berømte makron-sjapper.

Ladurée er viden kjent for sine bake-produkter, og jeg må si meg enormt imponert – utseendemessig. Smaksmessig blir det meste alt for søtt for meg. Men jeg vet om mang et hjerte som hadde smeltet inne på denne butikken.
Jeg så også et par stykker som står i fare for å få samtlige typer diabetes etter det de handlet der inne.

Lang kø på et populært sted.

Bildene dere ser over er fra diabetes-utsalget. De hadde også kafé og servering i et eget lokale, med åpning mellom lokalene; for dem som måtte ønske det.
For min egen del kjente jeg at jeg hadde fått nok søtsaker for en stund bare ved å ta disse bildene over.

Noen skritt videre hadde jeg allerede glemt at vi hadde vært innom butikken som indirekte sponser «Slankekrigen», så vi gikk inn på en restaurant med navn Chez Clément – et hyggelig sted med god service og veldig god mat, et lite steinkast nedforbi Triumfbuen.
Jeg hadde spist frokost for et fotball-lag på morgenen, så jeg var ikke super-sulten, og endte dermed opp med å bestille en fransk løksuppe. Suppen var ikke så fyldig som jeg hadde håpet på, og var også dekket med to-tre centimeter med gratinert ost på toppen – noe som ble litt i meste laget, selv for min del.
Men alt-i-alt, veldig fornøyd.
Kone og barn var også fornøyd, henholdsvis med kald-servert kylling og biff, mens jentungen fikk servert en burger uten brød – noe som trolig gjør at det teknisk sett ikke er en burger. Begge deler selvsagt servert med Pommes Frites – French Fries, som de serverer til det meste her nede; noe som bringer meg tilbake til gårsdagen, da jeg hadde et par bilder jeg glemte å publisere:

Blåskjell – serveres selvsagt med Pommes Frites, og i alle forskjellige former og fasonger.

Blåskjell som er tilbredt på alle mulige måter….

KWAK – Verdens beste?

…og det som trolig er verdens beste øl – etter min egen mening.

Restauranten er uansett verdt et besøk. På mange av restaurantene langs Champ Elysee tømmer deg fort for hundre Euro for en middag for tre personer. Her havnet vi på noe over halvparten.

Omsider kom vi opp til Triumfbuen, og her er det bare å trekke pusten. Og det er ikke bare fordi du blir svett i panna av å se på den trafikken som foregår i den rundkjøringen rundt monumentet, men også monumentet selv.
Det er så absurd stort at det snaut kan forklares med ord.
Man får nesten vondt av Napoléon som ikke fikk sett dette ferdigstilt. Heldigvis var det vel et par andre generaler som fikk ri triumferende gjennom porten, og FOR en følelse det må ha vært.

Triumfbuen – et koloss av et monument, og verdt å få med seg når man er i Paris.

De små prikkene du ser helt på toppen av monumentet, er mennesker som fyller hele toppen.

Det er et relativt trafikkert område, både i forhold til kjøretøy og mennesker. 

Vi tok oss ikke tid til å besøke toppen. Enkelt og greit fordi vi ikke orket mer kø.

Champ Elysee er også imponerende å se andre veien.

Vi byttet område fra Champ Elysee til Luxembourg – nei da, vi er fremdeles i Paris.

Ettersom jeg har sagt at samtlige av mine frisørbesøk i 2015 skal være i utlandet – noe som er blitt gjort så langt, var det nå på tide å finne en frisør.
Kone og barn tok seg en tur i Luxembourg-parken – et kapittel for seg selv, noe det også blir – mens jeg dro ut for å finne en frisør.
Etter å ha spurt og blitt dirigert rundt av en drosjesjåfør, en iskremselger, en gatemassør, to skoselgere og ei dame som solgte sandwich, frem og tilbake, og opp og ned treogtyve forskjellige gater, tenkte jeg som så at «Ok, dersom jeg ser ut som en uteligger når det nærmer seg tiden for å gå til innkjøp av fyrverkeri, så so be it!»
Så gikk jeg og kjøpte en is, og dro i parken jeg også.

OG FOR EN PARK!

Luxembourg-park ble beskrevet som et fint avbrekk til den ellers så travle stemningen i byen. Og det stemmer.
Studenter som sitter og leser, barn som løper rundt og leker, eldre mennesker som sitter og diskuterer hvor bra alt var før, yngre par som går tur – hånd i hånd, familier på piknik, og ei eldre dame som tydeligvis savnet den hun pleide å sitte å snakke med. Stort sett mennesker som koblet ut og slappet av. Det samme gjorde vi.
(PS: Det kan være lurt å kjøpe med seg proviant inn i parken, dersom du ikke ser humoren i å betale rundt sytti norske kroner for ei brus)

Parken er enorm, og det skal noe til at den blir overfylt. Så her anbefales det å ta en tur for å koble av litt.

Det siste stedet vi ønsket å besøke før vi dro tilbake til hotellet for å gjøre klart til hjemreise i morgen tidlig, var Latiner-kvartalet.
På leting etter dette stedet, ramlet vi innom et lite sted som het Place de la Sorbonne, som er oppkalt etter en sur bonde for det jeg vet.
Et sjarmerende lite torg med restaranter rundt på kantene, gatemassører (jepp, her hadde jeg vært tidligere på leting etter noen som kunne klippe meg) og en jazzmusiker på saksofon. Min personlige mening er at dersom ikke du synes saksofon er helt rått, kommer du neppe til himmelen.
Dette var nesten som en mini-mini-mini-mini-versjon av Piazza de Navona i Roma, til dere som har vært der, bare for en liten stund.

Vi spaserte videre på jakt etter det berømte Latiner-kvartalet, som skulle være et område omgitt av trange gater med restauranter, butikker og mennesker.
Vips, der kom det. Og hvilken opplevelse!
Plutselig forandret hele stemningen seg. Det var som å tråkke rett ut av Paris, og for så vidt bort fra Franskmenn i det hele tatt, og der stod vi omringet av spanjoler, argentinere, braseilianere, chilenere – ja, latinere. Til og med italienere var det rundt oss.
Stemningen var fantastisk, og det var som å være tilbake i Italia (ja, til tross for at det ikke skulle være det…)

Innkasterne kunne bli litt som i Aya Napa ved noen tilfeller, men vi klarte greit å styre unna. Etter å ha gått gjennom stort sett alle gatene, og sett gatemusikere, selgere, kunstnere mm., endte vi tilbake til den første restauranten vi passerte da vi kom inn i Latiner-kvartalet, nemlig PIZZA SARNO – Drevet av vaskeekte italienere som kunne sitt fag. Både fruen og meg bestemte oss for å gå for en pizza hver, og begge jublet av glede da vi var ferdigspist. Skulle gjerne tatt bilde, men det rakk jeg dessverre ikke før tallerkenen var tom.
Jenteungen gikk for Spagghetti Bolognese, og var strålende fornøyd hun også – til tross for en særegen kjærlighet for mat, også kalt kresen.
Til dessert gikk vi selvsagt for gelato og sjokolade-fondant, og vi endte alle med å legge oss med et smil rundt munnen.

Det beste måltidet og den beste opplevelsen kom altså i et område som ikke skulle smake som Paris, på noen som helst måte.
Trolig betyr det at Roma holder førsteplassen som storbyferie, men Paris ligger helt der oppe den også.

En oppsummering av turen vil være som følger:

Jeg kan trygt anbefale alle å dra til Paris med familien. Det blei en kostbar opplevelse, rent økonomisk, men man kan helt sikkert dra utenom sesongen og ende opp med å betale halvparten.
Storbyferie sier seg selv at det blir mye gåing, så dersom du har mange dager utenom Disney, er det selvsagt en fordel at barnet ditt / barna dine, liker å gå litt, og ikke hele tiden lurer på om det er langt igjen.

Godt fottøy er et must, både til barn og voksne. Det hjelper lite om barnet ditt veier mange kilo mindre enn deg, og du derfor tror at det ikke blir belastning på føttene. Det blir det.

Angående klær kan man aldri være for sikker, ettersom vi har opplevd temperaturer midt på tredvetallet, men man plutselig kan få en dag som er overskyet og med en del vind, og det da fort kan oppleves som kaldt for noen. Selv skal jeg innrømme at jeg omfavnet den lavere temperaturen med vid åpne armer.

Dersom du skal besøke Paris for barna sin del, og verken du eller barna interesserrer deg for noe annet ved Paris, holder det med en langhelg.
Da er kanskje også en tur i Kristiansand Dyrepark heller å anbefale. Så kan dere heller se en Disney-film etterpå.
Selv kunne jeg nok tenkt meg et par dager til – altså en uke – for å få litt mer tid i byen; til tross for at føttene mine skriker etter en pause.
Vi har dog fått oppleve det viktigste, føler vi, selv om vi nok skulle ønske vi hadde giddet å stå i kø for å komme inn i Louvre, og for å komme oss opp i både Eiffeltårnet og Notre Dame. Spesielt førstnevnte for å se Mona-Lisa.

Vi har også kommet oss gjennom hele turen uten å ta én eneste drosje – noe som er første gang for vår tur. Metroen i byen fungerer strålende, til og med mellom flyplass og hotell, og vica versa.

Vi har da besøkt følgende:
Eiffeltårnet – Turistinfisert som bare juling, og nesten litt klisjé å være der, men definitvt verdt opplevelsen – bare for å ha gjort det.
Notre Dame – Her bør du bli mektig imponert, ikke bare over hva som smykker seg på utsiden av bygningen, men også hva den mektige katedralen inneholder. Fantastisk.
Louvre – Her bør du være forberedt på å stå i tidenes kø, og trolig må du gjøre det midt i solsteiken. Jeg har ingen liste eller mal å følge, men jeg vil tro at Louvre er en av verdens støres bygninger. Den slutter liksom aldri. Men til tross for dette, er det mye rom mellom bygningene (hestesko), og dermed lite skygge. Ta med en paraply og godt med drikke.
Champ Elysee – «Når man kjører nedover Champ Elysee», har man ofte hørt. Vel, vi kjørte ikke nedover; vi spaserte. Men wow, for en gate. Sild-i-tønne-La-Rambla i Barcelona når ikke dette til anklene en gang, bortsett fra at der kan du treffe Messi, her kan du risikere å måtte spørre Zlatan om en autograf.
Triumfbuen – Mektig, mektig, mektig.
Luxembourg-parken – Et godt avbrekk og tid til å slappe av. Kjøp med deg en flaske vin og noe godt mat – husk glass – og koble ut av storbyen litt.
Latiner-kvartalet – For vår del var dette turens høydepunkt. Kanskje var det opplevelsen vi fikk ved den plutselige endringen fra et land til et annet, eller kanskje var det et tegn på at neste reise heller går til Italia eller et spansktalende land.
Disney-parkene – Selv likte jeg Disney-Studios best, men dette er en smaks-sak. Jeg anbefaler på det sterkeste å ta to eller flere dager, kontra det å ta en dag for å haste seg gjennom den ene parken den første halvdelen av dagen, for å haste seg gjennom den andre parken, andre halvdel av dagen. Da kommer både du og barna dine til å huske Disney-parkene som et jag og et mas. Og masse indere.
Det er også greit å belage seg på mye kø. Det er hele utrolig hvor mye mennesker som besøker denne parken hver dag, og da blir det kø – spesielt på de stedene du har hørt om og sett før, som du har gledet deg masse til. Det har de fleste andre også.
Det samme gjelder mat. Ikke vent til du og resten av familien din er skrubbsultne. Du kan ende opp med noen minutter i kø for å få tak i mat også. Det er ikke kult å bli kastet ut av Disneyland fordi du endte opp med å sloss med en om den siste fajitaen som lå igjen i disken.

Vi har uansett kost oss masse, alle tre. Nå blir det frem med nettavisene og finne noen i nyhetsbidet å henge ut.

Takk til alle som har giddet å lest de siste dagene. Beklager til dere som har vært på jakt etter nyhetsstoff og som har endt opp med å lese om hvordan jeg har hatt det på tur i finværet, mens det har regnet som bare juling hjemme. Jeg skal gjøre mitt ypperste for å tilfredsstille dere i tiden som kommer!