Paris, Dag IV, Disneyland, Dag II

Alrighty!

Disneyland, dag 2, var så over.

Først og fremst vil jeg beklage til dere indere jeg fornærmet i gårsdagens innlegg. Jeg har ertet dere og kalt dere frekke, kalt dere et folkeslag oppfostret av innsekter, og jeg har ledd og påpekt at dere har en blink i panna, perfekt for et slag dart.

Jeg burde selvsagt vært klar over at dere har et svært mye bedre kjennskap til hvordan karma fungerer, og burde derfor ikke være overrasket over at jeg våknet opp med ei superkvise midt i panna, der jeg påpekte at dere har en blink.

Såe…fint om dere godtar denne unnskyldningen før jeg blir sjeløyd.

Rettere ville det være å presisere at vi i dag har vært i Walt Disney Studio, som er en litt annerledes park.
Mer hva angår videoinnspillinger, og vi fikk blant annet se hvordan filmer blir spilt inn på set, med spesialeffekter og andre saker og ting. 
Personlig likte jeg denne parket bedre enn den vi besøkte i går.


Walt Disney Studios

Det første jeg la merke til og tenkte da jeg kom inn i parken, var at «Dæven døtte, her må det være renslig fra a til omega», for der kom det nemlig spaserende ut en herremann fra herretoalettet, som seg hør og bør, spisende på en brownies.
Jeg har i ettertid fått erfare at dette var en prestasjon ut av helvete, fremfor et renslig toalett. Ikke det at toalettene var usedvanlig sure å tråkke inn på, men de var som midt på et snitt; ergo er det imponerende å spise brownies der inne. Så high five til deg som klarte det.

Vi var et par timer etter åpningen i dag, og det var noe dårligere vær. Trolig var det sistnevnte årsak som gjorde at det var noe mindre kø i dag – helt frem til vi kom inn og skulle inn på attraksjonene. Da kom køen igjen. Senere kom også sola, og dermed de tusen gradene krypende frem igjen.

Etter å ha latt meg imponere av brownies-mannen spaserte vi innover i parken, og jeg lar meg umiddelbart irritere av noen barn som står og hyler.
Og de hyler ikke bare som om de ikke får mer popcorn, de hyler som om noen gjør dem noe vondt. Jeg snur meg og speider etter gjerningsmannen, uten å ha en klar plan på hva jeg skal gjøre om jeg ser han. Jeg er ikke akkurat en rakkar til å løpe.
Ingen mishandler i sikte, og vi spaserer videre. Igjen kommer noen brøl som høres ut som ei gammel kjerring som nettopp har slitt seg fra lenkene og rømt ut porten fra helvete. Vi snur oss igjen, men det eneste vi ser er en gjeng med barn som står borte ved en figur og noen greier ut av en vegg.
Da hylene til slutt kommer for tredje gang, og jeg skal til å spankulere bort for å filleriste det barnet som står og lager disse lydene, for så å elte foreldrene etterpå, ser jeg at det faktisk er tre mikrofoner som henger ut fra veggen, og der oppfordres barn til å teste ut skrike-egenskapene sine. En slags desibel-måler, og et vær-så-god-kids-skilt for at de skal hyle.
Seriøst? Hva slags idé er det? Stas for de foreldrene som har brukt ukevis på å temme barna sine til ikke å hyle og skrike i parken, og det første de ser på høyre hånd etter at de entret parken, er et skilt der det oppfordres til å brøle så høyt du kan.
Jepp, jeg skulle gjerne hatt et kvarter i enerom men han som kom opp med den ideen. Suppegjøk.

Folk har ikke sluttet å skuffe meg i dag heller.
Frekkheten sees over alt, omtrent konstant.
Vi kasta oss inn på et show i en gedigen kinosal, og forteller stemmen begynte med å annonsere på fransk, engelsk, spansk, tysk og nederlandsk at det var svært viktig at ingen tok bilder med blits, da dette kunne være farlig for de på scenen. Hvorfor det kunne være farlig, vet jeg ikke. Muligens fordi de fartet rundt på scenen i totalt mørke noen ganger, et blits i fleisen er ikke akkurat det som aktiverer natt-synet hos et menneske.
Uansett, noen minutter ute i showet, sitter ei dum geit et par rader foran oss, drar frem kamera i mørket og fyrer løs.
Naturlignok kommer det straks på ei lommelykt fra ei vakt som gaper ut påminnelse om at det ikke må gjøres, da det kan være farlig for de på scenen.
Ved siden av sitter en liten unge vi kan se er en blanding av vettskremt og meget pinlig berørt.
Et minutt går, og den totalt tilbakestående mora tar igjen frem kameraet, og denne gangen er vakten på pletten før bildet blir tatt, og er fremme med en høflig påminnelse.
Jeg kan ikke forstå at denne vakten klarte å forholde seg rolig. For min del hadde jeg lyst til å gape ut: «Are You fucking retarded!?«
En av de andre gjestene på raden bak, måtte ned å prikke henne på skuldra. Ingen reaksjon, bortsett fra en enda mer forskremt unge ved siden av seg, som sank lengre og lengre ned i stolen sin. Hva feiler folk?

Det samme gjelder advarslene mot selfie-sticks som stod over alt. Hindrer det folk i å bruke dem? Neida. Frem med dem. Alt for å få tatt en selfie med en blå vegg i bakgrunnen. Hva feiler folk?

Da vi spankulerte over igjen til Disney-parken for å se paraden som vi gikk glipp av i går, opplevde vi samme tingen.
Familier sitter på fortauskanten med beina ut i veien. Vaktene kommer rundt og ber alle ta opp beina, trolig av sikkerhetsmessige årsaker, og det gjør de – helt frem til vakten snur ryggen til, så er det ned med beina igjen. Voksne folk? Hva feiler dere?

Vi fant oss en ok plass å stå, med et par nederlanske par som stod foran/rundt oss med barn og barnevogner. I det paraden begynte, var utsikten vår blokkert av en indisk familie på trettito som hadde gnudd seg inn. Så kjære indere, jeg trekker tilbake unnskyldningen over, og driter i om jeg våkner om med det som måtte se ut som en  ungarsk landsby fra trettenhundretallet, i panna, i morgen. Mange av dere er og forblir noen svin som ikke aner å oppføre dere. Tidligere har jeg vært av oppfatning av russerne er det folkeslaget som vet minst om å oppføre seg. India: Dere er i ferd med å dele den pallplassen.
Nordmenn er også ofte noen rasshøl på tur, men da fordi de/vi ikke kan kontrollere drikkingen vår. Indere har denne oppførselen klinkende edrue.
Hva feiler dere?

Vi stod i en lang kø, og jeg var rimelig lei av å stå å støtte meg oppetter et gjerde som køen gikk gjennom, da andre personer hele tiden kom og la hånda ved siden av, såpass nærme at det enten betyr at de flørter, eller at de vil ha håndplassen min. Av reaksjon flyttet jeg hånden gang på gang, og dermed viket plassen min. Til slutt bestemte jeg meg for at nei, dette gidder jeg ikke. Nå skal jeg stå på mitt, og jeg skal holde den hånda der, koste hva det koste vil. Jeg la neven rundt stålrøret som utgjorde en del av gjerdet, og støttet meg på det. Etter noen sekunder kommer det en fyr som ligner uhorvelig mye på en gammel samuraikriger. Det tar hjernen min omtrent to sekunder å kalkulere meg frem til at jeg er redd for samuraikrigerere, trolig grunnet deres evne til å kappe av meg samtlige lem i en og samme bevegelse.
Hva feiler det meg?

Endelig terningkast over parkene vil jeg si er ganske bra. Faktisk fantastiske, og jeg anbefaler folk å ta med barna sine der. Det eneste negative er alle andre folkene som er der (les: de som ikke oppfører seg – flesteparten er superhyggelige og høflige. Det er bare meg som legger merke til minoritetene).
Det er trolig ikke dumt å dra litt utenom sesong, da det virker som om store deler av resten av verden også er der i sesongen.
Jeg vil også tro du sparer noen kroner på å dra utenom sesong.
Så om du tar med barne dine på dette, kan du uten dårlig samvittighet kreve at de skal ta seg av deg når du blir gammel. Du slipper med andre ord frykten for mange år på gamlehjem, dersom du ofrer et par dager i Disney. En god deal, alt i alt.
Beina er såre og stive, og et gnagsår her og der, men det er uansett bedre enn liggesårene du får på eldrehjemmet.

Vi avsluttet kvelden på en restaurant ved navn Léon, som ligger i Republique-området, der vi bor; og jeg spiste blåskjell med bacon og sopp, alt samlet i ei stor gryte. Fantastisk. Drakk også det som kan være det beste ølet jeg har smakt noensinne; KWAK.

Paris får meg fortsatt til å peke tommelen oppover.
We like!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *