God formiddag,
Gårsdagens innlegg viste vel relativt tydelig hvor jeg står når det gjelder mobbing og at andre behandles dårlig.
Det kan jeg ikke si at jeg er så fryktelig begeistret for.
Så kan man gjerne snu litt på det og kalle det for mobbing det jeg skriver også, at det ikke er noe bedre.
Jeg er helt uenig.
Jeg er glad i å sette ting på spissen, og jeg er glad i å overdrive en smule for å få frem poenget mitt. Og ja, jeg slenger med leppa jeg også.
Dersom du ser på det som mobbing, ja, da er vi helt uenige, og blir nok ikke venner på det grunnlaget vertfall.
Nyhetsbildet er ofte preget av mobbing. Mobbing, trakassering og sjikanering. Og det foregår på høyt plan. Det foregår i alle mulige kroker av samfunnet. Og det er selvsagt ikke bra. Det å føle seg mobbet, det å føle seg trakassert, og det å føle seg sjikanert, er selvsagt ingen god følelse, og det bør slås hardt ned på. Spesielt i skolen.
MEN! Så skal vi vri litt på det. Så skal vi se på de sakene der folk føler seg trakassert og mobbet, subjektivt sett, på feil grunnlag, og som overdriver.
Folk som det virker som om sitter hjemme hele døgnet og leter etter noe å føle seg trakassert for. Noe å føle seg mobet for.
Vi har for eksempel kvinnegruppen Ottar som stadig føler seg støtt over det ene og det andre. Det er helt sikkert veldig mye vel og bra dere har gjort for kvinner opp gjennom, men i noen tilfeller går det da an å ta seg ei bolle, sette seg tilbake i stolen og la saker og ting passere.
Ja, vold mot kvinner skal det slås hardt ned på. Enig. Men så kommer det en familie spaserende gjennom Karl Johan, og dere er fremme og vifter med flagg og vimpler fordi kvinnen triller vognen. Kan ikke mannen gjøre det? La nå kvinnen klippe håret sitt kort, la armhulehåret gro fritt, og for Guds skyld få gjemt det kjønnsorganet deres i et kratt av myrgress som selv ikke Lars Monsen hadde funnet frem i.
Nei, visse ting må dere la passere.
Så har vi syklister som føler seg stigmatisert fordi de ikke får lov til å sykle åtte stykker i bredden når de er ute på sin daglige trim-tur.
Klart dere skal få lov å sykle så mye dere vil. Jeg har selv hatt en sykkeltur og to, og det er bra for kropp og sjel. Det må da gå an å dele veien. Men de gangene – som oftest – jeg trer ut av rollen som syklist og setter meg inn i mitt foretrukne fremkomstmiddel som får meg frem mye raskere og mye mer behagelig, nemlig bilen min, kan det være hakket verre enn en kvise på rumpa når man møter på dere.
Hadde jeg truffet på dere på E18, tofelts, hadde det ikke vært noe problem. Men nå har det seg slik at veiene som ble bygget så fort det var slutt på å spasere i dagesvis til byen med hest her i landet, fortsatt eksisterer. Og da disse veiene ble bygget, var det enklere å legge veien rundt et fjell, enn gjennom det, slik det gjøres i dag. Og siden vi har mye fjell her i landet, fører dette til mye svinger. Og mye svinger gjør at det er vanskelig å kjøre forbi syklister som ligger to, tre og fire i bredden. Det er faktisk ikke bare vanskelig, det er stort sett umulig. Og om man da tuter, snur kanskje en av syklistene seg dovent og kikker litt, før han kikker frem igjen. Dette ender med at bilisten foretar seg en kamikaze-forbikjøring ved neste mulighet, og langefingre og ukvemsord hagler fra begge parter.
Og syklistene ender opp med å føle seg trakassert og stigmatisert. Og mobbet selvsagt.
Ikke riktig.
Muslimer føler seg mobbet og trakassert fordi barneavdelingen på sykehuset har en gris på et av rommene, eller fordi et nyhetsanker bærer et smykke med et kors på fjorten millimeter, og nordmenn føler seg trakassert når man gir etter og fjerner disse tingene.
Her er jeg enig med nordmennene, og synes det er feil at jeg som en vestlig statsborger (tidligere kalt kristen) besøker land i Østen og leser meg opp for å finne ut av normer og tradisjoner for å kunne tilpasse meg dette i landet jeg besøker, slik at jeg ikke fornæmer noen; men når jeg ser saken fra andre siden, der vi tar i mot flyktninger i nød som trenger hjelp, barn og unge, som vi selvsagt skal hjelpe -det er vi etter min mening pliktet til, og det bør være en mennesklig intuisjon – da synes jeg det er feil at jeg også denne gang skal rette meg etter dem.
Og vips, så er det meg som føler meg trakassert og mobbet som rasist.
Så har vi en av Nokas-ranerne som følte seg så stigmatisert i Norge, og heller ville tilbake til Sverige, der han kom fra.
Folkens da. Det må da gå an å utføre et brutalt ran der en politimann blir skutt og drept, uten at man settes i bås. Hallo?
Psykisk syke, tiggere fra Romania, overvektige, folk som trimmer mye, dansker, svensker, arabere, månemenn, musikere som bare spiller fløyte, hunder, katter, undulater, folk i kano, bloggere, rasister, drapsmenn, voldtektsforbrytere, homofile, bifile, politikere, folk i arbeid, arbeidsledige, ja, de fleste personer jeg kan tenke meg!
«Alle» skal føle seg mobbet, stigmatisert og trakassert av en eller annen årsak, og føle seg satt i bås.
Jeg føler jeg har lest en eller annen sak om hver enkelt gruppe nevnt over.
Men ingenting slår følgende sak:
Utklipp fra VG-Nett.
Nå får bakeriene det travelt fremover, for nå må vi ta oss en bolle alle mann her.
Å klage på at et plaster ikke har riktig farge? I voksen alder? Sett deg ned og slapp av, og aldri kom med en offentlig uttalelse igjen.
Min datter på ti år har for lengst sluttet å bry seg om hvilken type plaster hun får, så lenge det stopper blodet fra å søle til alt hun er borti.
Og her sitter voksne mennesker og klager på at man ikke får «plaster for mørkhudede mennesker»?
Er det rart det er krig i verden? Helt alvorlig. Her sitter man og lurer på hvorfor folk i midt-østen bomber hverandre sønder og sammen på grunn av religiøse grunnlag og en historisk uenighet om hvem som kastet ut hvem. Så sitter vi her og krangler og irriterer oss over hvilken farge det er på et plaster.
Hvis verden står til påske, inviterer jeg til en dram på verandaen for å feire det. For det vil faktisk være en bragd.
Legg igjen en kommentar