Vinn en tur til Bahamas! Mvh. Husfar.

Jess, du kan vinne en tur til selve Bahamas.
Her? Om jeg er involvert i dette? Nei.
Men jeg er helt sikker på at ett eller annet sted på nettet kan du vinne en tur til Bahamas. Og jeg anbefaler deg det. Bahamas er kjempefint. Så, på min oppfordring: Vinn en tur til Bahamas! Det blir bra. Det å sitte på ei strand på Bahamas i desember: Tommel opp.
PS1: (Nei, jeg kan ikke hjelpe deg med hvor du skal søke eller hva du skal søke på)
PS2: (Jeg kommer aldri til å komme opp med en click-bait på høyde med denne. Fra nå av må dere ta ansvar å trykke på linkene selv)


Bahamas anbefales et besøk. Dessverre kan ikke jeg hjelpe deg med det.
Bildet er hentet fra denne nettsiden.
 

Så, da må jeg dessverre atter en gang starte et innlegg med noe så kjedelig som å takke for alt av delinger og tilbakemeldinger.
Jeg setter umåtelig stor pris på det.

Da jeg skrev innlegget «kjære innvandrer» visste jeg at det kom til å engasjere, kraftig.
Men jeg tror nok ikke jeg så for meg at det skulle ta så av.
Og det var selvsagt moro.

Nå har det seg slik at jeg i utgangspunktet ikke har som hovedfokus å engasjere meg politisk, men heller liker å ha mine egne rare meninger om ting og tang andre i utgangspunktet ikke har tenkt på.
Kommentarfeltene går varme, og det er selvsagt et klapp på skulderen når man har skrevet et slikt innlegg. Det betyr for det første at det engasjerer, og for det andre, at det er utrolig mange som leser ? som igjen er utrolig moro, som sagt.
De aller fleste tilbakemeldinger, kommentarer og mail jeg har fått, er superhyggelige tilbakemeldinger, som jeg takker og bukker dypt for. Så har vi disse sure sokkene som også kommer krypende opp fra sine illeluktende hull rundt forbi for å være uenig i alt og alle, og kaller meg både det ene og det andre, kanskje til og med uten å ha forstått meningen med selve innlegget. De fleste av slike kommentarer skrives for å få mottakeren til å føle seg litt overkjørt. Nesten som utelukkende for å få meg til å føle meg jævlig. Rett og slett bare for å være stygg mot meg? Vel, jeg forstår at mange går i kjelleren når det regner av slike kommentarer. Nå fungerer jeg slik da, at mens kommentarfeltet hagler av både skryt og skjellsord, har jeg i mellomtiden gått rundt og fundert på følgende.

Som mange av dere allerede har fått med dere, befinner jeg meg i min fjerde uke som arbeidsledig. Min kone satte derfor raskt i gang prosjekt «Tommy-er-nå-hushjelp».
Ettersom jeg «bare skal gå hjemme hele dagen», kan jeg like greit ta meg av alt husarbeid. Jeg prøvde å finne noen slående gode motargumenter å slå i bordet med, men å begynne ei setning med «ja, jeg vet jeg ikke har jobb, men jeg har ikke tid til?..», fungerer bare ikke.
Så jeg har derfor satt i gang som det jeg velger å kalle rollen som husfar.
De av dere som har meg på SnapChat har fått med dere hver lille detalj jeg har gjort i huset. Beklager, jeg kjedet meg inni mellom.
Nå har det seg slik at likestillingen i Norge ligger et par hakk foran land som for eksempel Iran, og det er derfor ikke så mange som reagerer på at jeg, som mann, står hjemme og vasker gulv, vanner blomster og henger opp klær. Og jeg plystrer konstant mens jeg holder på med alt dette. Det hjelper litt på psyken. Placebo.

Jeg har alltid vært en type mann som ikke har kunnet så mye om husarbeid. Selvsagt kan jeg ta støvsugeren med på tur, og jeg setter på plass i oppvaskmaskinen, og setter den til og med på når den er ferdig. Jeg vasker opp steikepanner, ildfaste former og annet som tar for mye plass i maskinen (jo, det er faktisk latskap å sette gryter, stekepanner, og former inn i maskinen, uansett hvor kjedelig det er å holde en oppvaskbørste). Jeg vanner blomster de gangene jeg får beskjed om det. Jeg henger gjerne opp klær på tørkestativet. Og jeg lager mat. Ikke minst.
Men nå har altså min liste over plikter i hjemmet eskalert i en nevneverdig grad.
For eksempel må jeg nå bruke et fremmedmøbel som har stått på badet i lang tid, som jeg ikke har viet noe særlig tid til, grunnet manglende interesse; nemlig vaskemaskinen.
Min kone har fortvilet flere ganger skrevet lister, gitt meg kart og kompass, et referat fra bruksanvisningen, forklart meg både fremover og bakover, men jeg har ikke (prøvd og) forstått. Nå som jeg har tatt over tittelen som ´husets bitch´, forstod jeg at jeg måtte gå inn for å lære meg både den og tørketrommelen. Tørketrommelen er for så vidt ikke så gal. Der er det bare å tømme ut vann, rense filter, så vri bryteren til der hvor husets nye herre (hun, ja) har satt et lite kryss. Så står den og durer og gjør badet varmt. Elskverdig om vinteren, et hat om sommeren.

Vaskemaskinen, og det å sortere ut klær begynner jeg også å få litt teknikken på. Joda, litt prøving og feiling blir det, og til tider må jeg stille meg opp for å motta reprimande når jeg ødelegger bikinier som koster like mye som halve garderoben min, og slike ting. Forståelig nok.


Omtrent slik ser jeg ut når jeg vasker.
Bildet er hentet herfra.

Jeg må til og med vaske toalettet. Det er litt sykt. Toalettet er litt som å kjøre gjennom en tunnel. Man er der, gjør det man skal, så ønsker man egentlig ikke å se noe nærmere på det. Hvem gidder liksom å parkere bilen etter man har kjørt gjennom en tunnel, for så å begynne å spasere inn i den igjen?
Så, hvem ønsker å se så mye nærmere på et toalett etter de har «kjørt gjennom det»?

Jeg må vaske gulv. Og det er noe jeg har svært liten erfaring med. Det har for så vidt også gått seg til med tiden, og det hjelper litt å se på moppen som en dansepartner, en strippestang, et mikrofonstativ, en bazooka (kan ikke gjøres hele tiden, kun innimellom slagene), en skistav, en stjernekikkert, en flyvende sopelime, eller annet man kommer på i farta.

Det jeg liker aller minst i min nye rolle som husfar, er trolig å vaske sluken i dusjen. Det vil si, jeg vasker den selvsagt ikke, slik på den måten. Det kalles vel mer for å rengjøre. Men de gangene jeg sitter med det filteret og disse greiene i hånda, banner og brøler jeg så mye at selv en same hadde rødmet. Med hår og fett som ligger klistret om hverandre, skal dette dras ut og rengjøres. ÆSJ! Den eneste måten jeg kan rengjøre meg selv på i etterkant, for å faktisk føle meg vel, er å dusje i Plumbo (don´t try this at home, kids).

Så etter å ha vannet blomster, vasket klær, støvsugd, vasket gulv, vasket opp, vasket ned, rengjort og herjet så svetten spruter, kommer beskjeden:

«Du har glemt å vaske der.»

??

«Der?» spør jeg.

«Ja, bak den oppe til venstre der, under der overhenget, på baksiden av den som henger over den foran det oppe til høyre der,» og peker på et sted jeg ikke visste eksisterte i vår ringe bolig en gang.
Og da svarer jeg selvsagt spørrende, hva i alle dager jeg skal tørke støv eller vaske der etter? Dette er jo et sted ikke jeg har sett før. Hva er oddsen for at våre gjester ? ja, for det er tross alt disse vi vasker for, vertfall jeg ? skulle finne dette området og dra fingeren over for å sjekke støvmengden?
Jeg er selv av typen som bruker papir, eller i verste fall ermet på genseren eller jakka mi, for å ta på dørhåndtaket når jeg går ut fra et offentlig toalett, og jeg setter pris på renslighet; men å vaske undersiden av sofaen og slike steder (nei da, jeg har ikke blitt satt til det enda, jeg bare setter ting litt på spissen) ser jeg ikke helt greia med.
Jeg skal riktignok innrømme at dersom jeg hadde levd som bohem, hadde jeg trolig hatt hybel-flodhester liggende under sofaen, så et sted i mellom er sikkert fornuftig.
Men når jeg ser hvor nøye dere fruer er ? ja, for jeg vet nemlig at dette ikke bare gjelder vedkommende som jeg er gift med ? så lurer jeg inderlig på én ting. Går dere selv rundt og sjekker hos andre på disse stedene vi ektemenn ikke er klar over at vi har hjemme en gang?
I så fall kjenner jeg at husfaren i meg begynner å få prestasjonsangst.

4 kommentarer

Legg igjen et svar til godnyhet.no Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *