Da fortsetter jeg egentlig der jeg slapp i forrige del av disse reisebrevene mine.
Jeg har altså nå ankommet Slavonski Brod, hvor jeg skal besøke diverse slektninger og se hvor jeg egentlig stammer fra, sånn uten å gå overdrevet mange generasjoner tilbake.
Etter å ha satt ny rekord i å være pissetrengt, og samtidig i god følelse da jeg til slutt fikk tak i et toalett, er jeg klar for å starte reisen min.
Jeg har blitt møtt av Ivo, som er gift med Ljiljana, og det er disse jeg skal besøke og bo hos.
Jeg har i forkant blitt fortalt at Ivo har sin egen lille vinfarm, noe jeg selvsagt faller pladask for.
Han er en hyggelig mann og han prater og prater og prater og prater, samtidig som han kjører rundt og viser meg litt av byen, mens vi er på vei for å hente Ljiljana som nettopp er ferdig på jobb. Jeg forstår så godt om ingenting av det han prater om, men nikker og smiler bekreftende på hver eneste setning han fullfører, og vi føler oss begge dumme de gangene han har stilt et spørsmål, og jeg bare sitter og nikker og smiler.
Jeg har ikke mer enn rukket å kommet inn døra før jeg blir vist min plass ved middagsbordet, og bordet er fullt av mat. Jeg ser bare tre tallerkener, men nok mat til å fore et fotballag. Her skal det spises.
Jeg er i mitt ess.
Det er nok vanskelig for en gjennomsnittlig nordmann å forstå hva gjestfrihet er før man har opplevd noe slikt som dette. Nærmere beskrivelse kommer utover i historien.
Og før første matbit er inntatt, står det ei flaske med Ivo sin vin på bordet. Og vi drikker.
Kultur.
Og før vi har drukket ferdig første glasset med vin, kommer det ei flaske Slivotic (uttales Slivåvits). Slivotic er det samme i disse traktene som tequila er i Mexico.
Bare tequila er for barn i forhold.
Slivovic skal drikkes, men kan også brukes på gressklippere, biler av eldre årgang, samt andre motoriserte gjenstander. Dog anbefales det ikke å få det på lakken på bilen, ettersom det trolig kommer til å etse bort hele bilen, med unntak av bensintanken.
Men det smaker godt da. Og det er kultur. Og tradisjon.
Jeg blir spurt om jeg har lyst til å hvile litt, før vi tar en tur inn til byen for å ta en øl eller to. Jeg klarer å lire av meg en vits på kroatisk om at jeg da ikke er gammel, så alt jeg trenger er en dusj, etter bussturen jeg nevnte i forrige kapittel.
Jeg blir også vist rommet mitt, hvorpå jeg blir svært overrasket over størrelsen på gjesterommet jeg har blitt henvist til. Det er gedigent.
Det er ikke til å stikke under en stol at området tilsynelatende ligger et knepp eller to under hva angår norsk standard.
For all del. Det er bra. Det er hyggelig. Det er faktisk helt supert. Men det er noe annet.
Så da jeg kommer inn på gjesterommet, som er enormt, med utgang til egen balkong, ferdig oppreid seng. Stor seng. Og med en påfølgende beklagelse om at det ikke er fjernsyn på rommet, men en radio jeg kan bruke dersom jeg vil.
Jeg skjemmes litt over tanken på at «alt jeg trenger» ved min side når jeg skal sove, er en kontakt, slik at jeg har strøm på telefonen.
Etter en spasertur langs elven, som for så vidt har Bosnia på andre siden av seg, tar vi en tur innom et par barer, før vi drar tilbake og gir oss for kvelden.
Det går så opp for meg at de selv skal sove på sofaen, mens jeg har fått deres soverom. Jeg gjør et forsøk på å forklare at jeg mer enn gjerne tar sofaen selv, men det er ikke aktuelt. Ei heller er det en løsning for dem at jeg tar inn på hotell.
Gjestfrihet opphøyd i mente.
Neste morgen våkner jeg mer uthvilt enn jeg har gjort på en stund. En god følelse. Ljiljana har dratt på jobb, og jeg hører det klirrer i tallerkener og glass. Ivo er i full sving med frokost.
Strålende.
Jeg pusser tenner og gjør meg klar, og vi spiser en god frokost, og setter oss så ned og slapper av litt. Han fortsetter å prate. Jeg fortsetter å nikke og smile.
Så forstår jeg at han skal av sted, men forstår ikke om jeg skal være med.
Mildt sagt en pinlig situasjon.
Etter hvert går det opp for meg at jeg også skal være med, og vi besøker drueplantasjen hans, og han plukker med seg en pose med druer ? som etter hvert viser seg at vi skal ha med på et besøk vi skal senere på dagen.
Jeg har fått en forklaring på hva vi skal denne dagen, men problemet er bare at jeg ikke har forstått alt. Så jeg vet hva vi skal, men samtidig aner jeg ikke.
Videre kjører vi rundt på enda en omvisning i byen, og besøker en strand ved elva, og andre diverse fasiliteter. Kommunikasjonen kommer vi oss gjennom ved at jeg forstår litt av språket, og resten tar vi på tegnspråk. Utover det, nikker og smiler jeg. I tillegg til en tommel opp i ny og ne, samt et «Da, da, dobro.»
Vi henter Ljiljana på jobb, og drar så på dette besøket jeg har forstått vi skal på i løpet av dagen. Vi passerer huset hvor min bestefar ble født, og jeg tenker for meg selv at det kanskje hadde vært hyggelig å ta en stopp, i stedet for bare å race rett forbi. Men forstår at jeg skal få gjort det siden, ettersom vi stopper ikke så fryktelig langt borte forbi, og svinger inn mellom to hus, og inn på en plen mellom dem; og vi skal på middag til foreldrene til Ljiljana.
Jeg blir umiddelbart superfascinert av hvordan det ser ut.
Her snakker vi enkle kår, men samtidig så er det så nok. Det er hva man trenger. De har høner og haner som spankulerer rundt i et innegjerdet område.
De har et par kattunger som løper rundt på plenen, og de har også et gammel badekar i hagen med diverse selvgrodde grønnsaker og godsaker.
Og det er egentlig her det jeg vil tro skal bli et av turens høydepunkter, forekommer.
I alle fall for deg som leser. Ikke i så stor grad for meg, som hovedperson.
Vi kommer inn i stua og bordet er dekket med et fat med stekte poteter, som smaker så mye bedre enn hva jeg er vant til at poteter smaker ? trolig bare fordi de er kuttet opp i skiver, ovnsbakt, og stekt sammen med diverse ting og tang (våget meg ikke til å få en oppskrift på kroatisk, så jeg droppet å spørre). I tillegg er det også et fat med kjøtt. Jeg vil tro det var svin, selv om de fleipet om at det var hund. Jeg krysser i alle fall fingrene for at det var fleip. Dersom ikke, kommer jeg til å servere mine neste middagsgjester stekt Fido.
Middagen er simpelthen fabelaktig. Intet mindre.
Og det blir selvsagt plassert shotteglass på bordet, og vi skal ha Slivovic. Igjen.
Jeg smiler, og takker naturlignok ja. Ikke fordi det hadde vært uforskammet uhøflig å takke nei, men rett og slett fordi jeg begynner å få mer og mer sansen for dette hedningvannet fra Hades.
Så tar vi en støyt, og så spiser vi litt, så er det tid for en støyt til, og så spiser vi litt til. Og vi koser oss, og vi koser oss, og vi koser oss.
Helt frem til mor i huset reiser seg forsiktig og forsvinner ut av rommet en stund.
Lite visste jeg om at hun var ute i dette badekaret sitt i hagen og hentet noe snacks.
På tallerkenen hun kommer inn med, ligger det en lang, gul paprika-lignende sak.
Hun smiler lurt, Ivo ler, far til Ljiljana ler også, mens Ljiljana selv, som tydeligvis ikke er så glad i å kødde med andre folk, slik resten av gjengen rundt bordet, er, prøver å si til meg at dette er ganske sterkt.
Jeg anser meg selv som relativt kapabel på sterk mat, og tenker at
«Jasså, så dere tror at dere har med ei pyse fra Norge å gjøre; ja, da skal jeg jaggu meg vise dere hvor Adam kjøpte undertøyet sitt! Hah!»
I skrivende stund, sliter jeg med å forklare hva jeg hadde gitt for å ta tilbake den setningen, og heller tre tittelen «Pyse fra Norge» over hodet med et smil.
Paprikaen er bortimot femten-tjue centimeter lang, og deles opp i tre-fire biter á fire-fem centimeter.
En hånd med en av bitene kommer mot meg, og uten å blunke, med et Clint Eastwood-blikk i ansiktet, tar jeg i mot.
Varsellampene skulle selvsagt begynt å svive rundt for en stund siden, men i alle fall burde de ringt i full mundur når jeg ser på de andre rundt bordet, og mine med-spisere ser ut som en gjeng med tredjeklassinger som sitter og venter på at læreren skal åpne en pakke med Jack-in-a-box som skal smelle ham i panna og sende ham i asfalten.
Jeg tygger over halve biten, og kjenner ganske raskt at den er sterk, men hiver likevel inn resten i munnen også, og begynner å tygge.
En liten stund klarer jeg å holde maska. Lenge nok til at de andre rundt bordet tilsynelatende har slått seg til ro med at jeg faktisk var tøff nok til å spise dem, og de sender interessene sine tilbake til sine respektive tallerkener.
Så settes nådeskuddet inn i undertegnede.
Jeg tenker at Ave Maria i Bakvendtland, og El Diablo fra Tijuana. Jeg tenker at fytti helvete, nå omkommer jeg faktisk her.
Her skal det faktisk ta slutt. På et stusselig, men hyggelig lite hus i Slatinik. På bondelandet i nordre del av Kroatia, skal jeg faktisk ta mine siste pust.
Nå var det over. Det var det. Takk for alt. Mamma og dere andre, jeg er glade i dere. Steffen, jeg håper du fortsetter Podcasten med suksess, og jeg håper at dere alle vinner i lotto og lever lykkelige resten av deres dager.
Jeg ser lyset.
Herregud det er sterkt. Det brenner.
Jeg sitter med en følelse av lammelse i halve ansiktet.
Den godt brukte «fiser jeg nå, så driter jeg på meg» svirrer gjennom hodet.
Men i så mye større grad. For dersom jeg fiser nå, kommer jeg til å blåse ut alt jeg inneholder. Det kommer til å ligge tarmer, både blinde og andre typer, og milt og lever kommer til å sprette rundt i rommet som sprettballer. Jeg kommer til å etse i stykker hele denne delen av nabolaget.
Kattungene! Hva med kattungene!? Jeg kommer til å dra dem med meg i fallet.
Jeg er lam i ansiktet. Jeg sikler.
Jeg må ikke fise.
Jeg kommer helt alvorlig til å revne fra skrotum og opp til nakken.
Det er det jeg tenker.
Men stopper det der?
Nei da!
Panna mi pipler, og jeg er livredd for at det som kommer ut fra den, skal treffe bordplata; for det kan nemlig ikke være annet enn ren syre som kommer ut av meg nå.
Hva er det de har gitt meg?
Jeg holder blikket festet i tallerkenen.
Jeg titter opp, men ingen av dem ser på meg. De spiser. Heldigvis.
Eller gjør de det? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke se noe. Tårene spruter ut av øynene mine.
Jeg begynner å få følelsen tilbake i beina. Letter det? Nei.
Jeg må ha noe å drikke.
Hva har jeg?
Joda, jeg sitter med et shotteglass med Slivovic, og jeg slår umiddelbart imaginært en hammer i bordet og konkluderer med at alle de musklene jeg strammer nedentil, vil slippe brutalt taket om jeg tar den shotten. Og jeg hadde trolig mistet all følelse fra brystvortene og ned.
Ivo spør om jeg kunne tenke meg en øl.
Jeg kremter ut et lite «mhm», mens jeg nikker forsiktig.
Jeg kjenner at jeg egentlig ikke kan forstå at de ikke legger merke til tilstanden min. Innvendig føler jeg at jeg hopper, spretter, brøler og banner, mens det tilsynelatende kun er svette, tårer og skjelving som er en del av de ytre resultatene.
Jeg får servert en øl. Jeg drikker. Det hjelper selvsagt overhodet ingenting.
Jeg drikker mer. Holder det inne i munnen før jeg svelger, for å døyve det verste. En svært kortvarig hjelp.
Hver gang jeg puster ut, føles det som om jeg spyr ut flammer.
Herregud, jeg har blitt en drage!
Jeg vil slutte å puste ? en ganske lei følelse å sitte med.
Jeg begynner å hikke.
Jeg prøver febrilsk å spise poteter. Kanskje det hjelper. Det gjør det ikke. De er også sterke, og annen sterk mat er egentlig det siste jeg trenger.
Jeg prøver litt kjøtt. Selvsagt hjelper ikke det heller.
Jeg prøver litt av en slags salatblanding jeg har fått. Ei heller ingen hjelp å få der. Jeg prøver alt på nytt. Om igjen og om igjen og om igjen.
Jeg er villig til å prøve alt. Følgende setning er selvsagt ganske lei å komme med, med mindre man ønsker å fremstå som et rimelig ludder; men jeg er faktisk villig til å putte hva som helst i munnen for å bli kvitt følelsen jeg sitter med.
Til slutt avtar heldigvis smerten i så fryktelig stor grad. Ting begynner å gå seg til. Jeg kan se rett. Skjelingen har begynt å gi seg. Jeg kan tørke både øyne og panne, uten at det fyller seg opp på nytt. Livet returnerer. Lyset jeg har blitt dratt mot, begynner å forsvinne, og jeg er tilbake som ikke-troende.
Jeg vinker farvel til følelsen av lammelse, samtidig som jeg vel vitende sitter og vinker adjø til fast avføring. Jeg begynner å grue meg til fremtiden allerede.
Etter middagen setter vi oss ut i hagen, og jeg blir servert en kopp kaffe.
Jeg får også servert det kuleste spørsmålet jeg har fått noen gang av fremmede mennesker jeg har vært på besøk hos.
«Har du lyst til å sove litt?»
Jeg blir naturlig nok ganske overrasket over spørsmålet, som jeg umiddelbart avslår høflig, samtidig som jeg like umiddelbart angrer.
Det er da klart jeg har lyst til å slenge meg etter en slik opplevelse.
Men til tross for at jeg har takket nei til å slenge meg, reiser mor-i-hus seg opp og går inn i huset.
Og før jeg forteller om hva hun kom ut med, føler jeg det er ganske viktig å fortelle at mor-i-hus ikke er en spretten, ung dame på femogtjue. Tvert i mot så er hun ganske skrøpelig. Muligens sprek for alderen, men ganske skrøpelig.
Faktisk i en slik form at hun går litt som et syvtall.
Og ut av døren kommer da dette syvtallet bærende på en madrass som hun bare slenger fra seg midt i hagen, dersom noen kunne tenke seg en middagslur.
Hva er dette?
Døde jeg av den chilien likevel? Har jeg kommet til paradis?
Dette er jo helt fantastisk.
Dog til tross for at jeg kunne tenke meg mer enn noe annet å bare slenge meg rett ut på madrassen på plenen, er det rett og slett noe som bare stritter i mot, og jeg velger å motstå. Men for en gest! Neste gang jeg har gjester til middag, skal jeg jaggu hente frem en madrass etterpå, i tilfelle noen har lyst på en hvil. Og jeg skal attpåtil gå foran som et godt eksempel og slenge meg nedpå selv også.
Her kjenner jeg egentlig at jeg skal avslutte for denne gang, men kan hoppe litt frem i tid til dagen etter, når vi sitter og spiser utendørs frokost hjemme hos Ljiljana og Ivo, og han finner frem et stykke paprika. Jeg kjenner umiddelbart at det går kaldt nedover ryggen min, og blikket mitt er tydeligvis lett å lese, ettersom jeg får garantier om at dette ikke er samme typen som dagen i forveien.
Jeg har et beger med yoghurt ved siden av meg, dersom de fleiper. Og det er redningen mot all sterk mat.
Ljiljana tar en bit, og ettersom hun ikke er overbegeistret for sterk mat hun heller, tenker jeg at jeg også kan.
I det jeg putter det i munnen, begynner hun å banne og steike. Jeg har blitt lurt. Og det har hun også. Jeg begynner umiddelbart å svette. Jeg hyperventilerer. Men så spiser jeg yoghurt, og alt er greit. Så jeg kjører på en runde til, bare for å tøffe meg.
Så kommer jaggu yoghurten til kort. Jeg har ikke nok.
Og om du skal ha en beskrivelse av opplevelsen, kan du scrolle opp og lese på nytt. Jeg har nemlig klart å gjenta samme feilen igjen.
PS: I skrivende stund har jeg kommet meg til Zagreb, og om du er redd for at du skal gå tom for lesestoff på denne kanten, kan jeg berolige deg med at det har skjedd mer?.
Jeg setter selvsagt pris på å kunne underholde nettopp deg med at jeg snaut kan tråkke over dørterskelen hjemme uten at det skjer meg noe.
Legg igjen en kommentar