Nå var det jaggu lenge siden jeg hadde skrevet blogg.
Egentlig en start på skriblerier jeg ikke kan fordra, men jeg begynner med det likevel.
Ettersom det har vært ganske stille Podcasten også den siste tiden, grunnet mangel på tid fra begge parter, tenkte jeg at det ikke ville skade noen å gi en oppdatering på min etterlengtede ferie.
Dette kombinert med at jeg faktisk har fått forespørsel fra diverse mennesker om å komme med reisebrev.
Og siden jeg ikke tar meg tid til å sitte å skrive side opp og side ned til dere alle og enhver, blir det i blogg-versjon.
Sett deg ned og ta til takke med det du får.
For at du som leser skal slippe å gå gjennom så grusomt mye lesing, starter jeg denne historien / dette reisebrevet enkelt og greit med at jeg fredag morgen dro av sted fra Kjevik til København. Å gå mer i dybden vil ikke være nødvendig, ettersom jeg kjenner meg selv såpass godt at denne historien sikkert kommer til å bli lang nok uansett.
Jeg var på vei til ferie, og den danske hovedstaden var bare et mellomstopp.
For første gang skulle jeg ut på tur helt alene. Ingen til å fortelle meg at jeg måtte raske på, men ei heller ingen som skulle fortelle meg hvilken gate jeg skulle til, og når neste fly skulle av sted.
Jeg var strålende fornøyd med å skulle teste ut elektronisk billett på mobilen, men begynte å svette da jeg minnet meg selv på at jeg kanskje har Nord-Europas dårligste batteri på telefonen.
Uten at batteriet hadde noen skyld i det, begynte det allerede å klabbe seg for meg da jeg skulle vise frem billetten på Kjevik ? Kristiansand Lufthavn.
«Vi har dessverre en teknisk feil, så alle som kommer opp til skranken må bare si etternavnet sitt når de passerer.»
Ja, ok. Der røyk altså muligheten til å briljere med at jeg hadde klart å anskaffe meg elektronisk billett.
Én etter én passerte Andersen, Svendsen, Eriksen, Mohammad og Johnsen gjennom skranken, og omsider var det min tur.
«Premak,» sa jeg, ganske høyt og tydelig, ettersom det er et navn som ikke har opprinnelse i Norden-området, og dermed ikke forstås umiddelbart av de aller fleste mennesker.
Som vanlig stod jeg klar til å følge opp uttalelsen av etternavnet mitt ved å stave det, men det var ikke nødvendig faktisk.
«Premak, ja. Vær så god,» sa hun.
Jøss, dette gikk da smertefritt.
Jeg passerte damen, og rundet et hjørne, i det jeg hørte.
«Hei, Premak! Premak!»
Sånn med utropstegn etter, ja.
Vel vitende om at den lykken som står så mange bi, forlot meg sammen med morkaka til mor ved fødselen min, forsvant den ene testikkelen opp i magen av ren og skjær skrekk.
I løpet av det samme sekundet hadde jeg allerede begynt å innfinne meg med at turen til Zagreb var i ferd med å gå i vasken.
Jeg begynte å planlegge hva jeg skulle gjøre, siden jeg likevel hadde ferie, og så for meg ei uke på fylla, Netflix-maraton eller kanskje jeg til og med skulle benytte anledningen til å begynne å trene igjen.
Flere ideer fikk jeg ikke, før jeg hadde gått tilbake til damen i skranken; som kunne informere meg om at jeg ikke hadde fått utdelt sete.
Okay, snakker vi ståplass til Køben, eller?
Litt forvirret stod hun og ikke visste helt hva hun skulle gjøre. Noe jeg anser som et dårlig tegn, ettersom jeg var temmelig avhengig av at nettopp hun, av alle mennesker, skulle vite hvordan vi løste dette.
Jeg er ikke egnet til å sitte på fanget til andre mennesker, ettersom jeg er blytung; og jeg har også en relativt streng intimgrense hva angår fremmede, så det var heller ikke aktuelt for meg å ha noen på fanget.
«Et lite øyeblikk,» sa hun, tydelig stresset, og snudde seg tilbake og begynte å ta i mot etternavn på folk som passerte.
Og der stod jeg rett opp og ned, som han idioten som kanskje ikke blir med flyet, og så den ene etter den andre passere meg.
Plutselig mellom to mennesker, snudde hun seg tilbake til meg, trykket på noen knapper, og vipps så kunne jeg gå om bord. Takk og pris, men hvorfor i alle dager trykket du ikke på de knappene noe tidligere, lille venn?
Da jeg ankom København hadde jeg relativt god tid; et par timer, til neste fly skulle gå.
Bagasjen var sjekket helt frem, så den slapp jeg å hente.
For de av dere som ikke er så kjente med elektroniske innsjekkinger og billetter, så må man inn på en link for å ordne dette.
Jeg hadde selvsagt ikke fått med meg at det var én link for hver avgang; én Kristiansand ? København, og én København ? Zagreb.
Jeg hadde da kun ordnet Kjevik ? København.
Så da jeg ganske raskt etter landing, skulle åpne billetten til Zagreb, fikk jeg en skriftlig beskjed om at det var noe som ikke var i orden, og jeg måtte kontakte betjeningen på flyplassen.
Nå har det seg slik at «betjeningen» på Kastrup ikke nødvendigvis betegner alle som jobber der. Jeg konkluderte raskt med at vaskedamen som kom ut fra toalettet med en tralle full av mye rart, ikke kunne hjelpe meg med dette. Der stod jeg, alene, på Kastrup, blunket som et hamster, og lurte på om jeg bare skulle finne meg et fly hjem igjen.
Så gikk det opp for meg at jeg faktisk stod rett foran en eller annen form for skranke, hvor jeg spurte om hjelp, ble guidet videre til en ny skranke, hvor jeg spurte om hjelp, og ble guidet videre til en ny skranke.
«Vil du ha en fysisk billett skrevet ut?» spurte en hyggelig danske meg.
Jeg følte at det var som å bli spurt om jeg foretrakk å reise fra Bergen til Oslo med hest og kjerre, til tross for at bilen var funnet opp; så jeg svarte at, nei, jeg vil egentlig bare ha denne feilmeldingen på telefonen til å gå bort, og få opp billetten min på telefonen.
Denne dansken var ikke så god i venndølsk dialekt som jeg kanskje hadde håpet på, så han smilte, svarte ok, og gav meg billetten han skrev ut.
Jeg takket og smilte tilbake.
Jeg var på dette tidspunktet ganske stresset, siden jeg følte at jeg hadde brukt masse tid på å vase med denne billetten som ikke var i orden, så jeg følte jeg måtte løpe til gaten umiddelbart.
Jeg sjekket avgangstabell og synkroniserte klokka i forhold til den (ja, jeg følte meg litt som Columbus faktisk), og fant ut av at jeg hadde brukt sju minutter på å ordne billetten. Fremdeles god tid til en pub-tur.
Hovedmålet med turen min var og er å besøke familien min som opprinnelig er Kroater / Jugoslaver (Jepp, jeg stjeler lommebøker av gammel vane. Det ligger i genene mine). De bor et sted som heter Slavonski Brod, som ligger et steinkast unna Zagreb. Trodde jeg. Det viste seg at du skal være en jævel til å kaste stein dersom du fikser den.
Jeg hadde fått vite at jeg skulle komme meg til en bussterminal i Zagreb, omtrent 14 kilometer unna flyplassen. For meg er det selvsagt glatt en taxi-tur.
Etter igjen å ha stått på enda en flyplass og blunket som et hamster, gikk jeg ut av flyplassen og gikk omtrent rett på en bussjåfør.
Han forklarte meg at bussen hans gikk til «Main Busterminal».
Helt topp. Femogtredve kroatiske kuna senere, gikk jeg inn på bussen og satt meg.
Jeg forstod raskt hvor dette bar, siden det var omtrent tusen grader inne på bussen, og ingen andre mennesker. Ergo, så var det en stund til bussen skulle gå.
Jeg bestemte meg for å heller marinere meg selv i min egen svette, og vente. Noen minutter senere var heldigvis bussen full, og vi dro av sted.
Jeg hadde blitt forespeilet at bussen jeg skulle ta videre mot Slavonski Brod, hadde avgang hver time.
Det skulle vise seg å være like feil som at Slavonski Brod ikke var langt unna Zagreb.
Klokka var et sted mellom 13:30 og 14:00, bussen gikk ikke før 17:00, og det var en svipptur på tohundre kilometer. Også kjent som en tretimers busstur.
Jeg var trøtt, sliten, pissetrengt og sulten; så jeg prioriterte etter eget hode, og gikk til anskaffelse av noe mat. Så fant jeg et toalett, og deretter et liten bar hvor jeg rakk å hjelpe dem å kvitte seg med tre halvlitere øl.
På dette stadiet hadde jeg da blitt modig nok til å prøve meg på de kroatiske uttalene jeg hadde øvd inn på forhånd.
En kar som så ut som han hadde sluttet alt for tidlig på skolen, kom inn.
(Det var en ganske pent innpakket beskrivelse ? han så sinnssykt herjet ut)
Jeg inviterte ham til å sette seg ved mitt bord, noe han takket ja til. Jeg begynte å prate, og forklarte at jeg ikke var kroatisk (noe han trolig forstod fra første ord), og at jeg var her på ferie og skulle besøke familien min, samt hvor de bodde, og annen informasjon jeg følte han kunne ha bruk for å ha med seg videre i livet.
Jeg var riktig så fornøyd med valutaen jeg hadde fått for pengene jeg hadde brukt på diverse apper og styr for å øve inn språket.
Livet smilte.
Helt frem til han begynte å snakke til meg, og det gikk opp for meg at jeg snakker greit kroatisk ? gjør meg greit forstått. Men jeg forstår ikke når en kroat snakker i normalt tempo til meg. I alle fall ikke slik som han gjorde.
Jeg spurte om han snakket engelsk.
Han svarte nei.
Vi skålte, og ble sittende på hver sin side av bordet og kikket, litt på hverandre og litt ut i lufta.
Jeg var mildt sagt temmelig lettet da jeg kunne se på klokka og forklare ham at bussen min skulle gå. Vi skålte en gang til, og jeg tømte den siste ølen i meg.
Etter disse tre halvliterne, måtte jeg selvsagt atter en gang bruke min naturlige tappekran for å kvitte meg med litt av ølet jeg hadde tømt i meg.
Jeg kom til bussen og viste billetten til en sjåfør det hadde vært å ta hardt i å kalle for blidfis.
Han ble ikke noe særlig mer fornøyd da jeg kom og skulle være med denne bussen.
Årsak?
Jeg forklarte at jeg skulle til Slavonski Brod, mens det på biletten min stod Sarajevo.
Jeg trenger ikke engang gjøre en lang historie kort for å forklare at jeg ikke hadde planer om å dra til Sarajevo.
Etter litt diskusjon med sin kollega, ble de tydeligvis enige om at så lenge jeg bladde om noen ekstra kuna (kroatisk valuta ? uttales KONA ? ikke nødvendigvis med store bokstaver), var det ok. Veien til Sarajevo går visstnok uansett gjennom Slavonski Brod.
Fornøyd og blid, og igjen litt stresset, satt jeg meg opp i bussens andre etasje, helt foran, med et enormt panoramavindu foran meg.
Denne turen kunne og skulle nytes til det fulle. Her skulle jeg få se hele nordre del av kroatia. Helt konge. Livet smilte igjen. En stund.
Vi hadde ikke kjørt lengre enn et par kilometer, før jeg merket at den siste ølen jeg hadde kastet nedpå før jeg dro fra min tilsynelatende super-kriminelle venn i baren, nå også nærmet seg bunnen av magen min.
Jeg ble like fort pissetrengt som et barn som akkurat har kvittet seg med bleievanen sin.
Jeg slo fra meg tanken om å gå å spørre sjåføren, som jeg ville ha overdrevet om jeg hadde påstått at jeg trodde han var fan av meg, om det var toalett om bord.
Så jeg ekte meg litt rundt for å finne en posisjon som ikke kroppen min, fra blæra og opp, ikke la så mye trykk på, akkurat blæra.
Faktisk så fant jeg meg så godt til rette at jeg sovnet.
Da jeg noen minutter senere våknet, var min første tanke at, ok, nå trenger jeg å pisse. Ganske umiddelbart.
Jeg gikk ned trappen, og pirket sjåføren forsiktig på skuldra, og spurte etter toalett.
«Ne. U Slavonski Brodu,» svarte han.
Som ganske direkte oversatt betød at jeg måtte vente til vi kom til Slavonski Brod.
Jeg smilte og nikket, og takket faktisk til og med, og gikk tilbake til plassen min.
Jeg så på klokka og konstaterte at jeg, som nå var på randen til at det sprutet urin ut av navlen min, måtte klare å holde meg i intet mindre enn to og en halv time til.
Min gamle rekord i å være pissetrengt har jeg faktisk fra London. Denne gangen slo jeg den rekorden med glans, faktisk. På et tidspunkt satt jeg faktisk og telte kontantene jeg hadde på meg, og lurte på om jeg skulle tilby sjåføren en god neve penger for å stoppe.
Da vi omsider kom frem til Slavonski Brod, var jeg, på samme måte som når man er så kald at man ikke har følelse lengre, så pissetrengt at jeg ga blaffen.
Jeg merket at det ene vitale organet etter det andre begynte å hinte om at noe i kroppen min var galt. Men jeg ga blaffen. Ingenting hadde noen betydning lengre. Jeg var gul i øynene og smaken av urin hadde festet seg helt bak på tunga.
Da jeg kom ut av bussen, ble jeg møtt av en av de jeg skulle besøke, og fikk en klem som gjorde at jeg ikke kan ha vært mer enn en hårsbredd fra å marinere hele mannen, og meg selv, i urin.
Jeg fikk forklart at jeg måtte komme meg på et toalett, ganske snart, og heldigvis var det like rundt hjørnet. Han beklaget at det kostet tre kuna å komme inn, men jeg bare lo rått og tenkte at om det så hadde kostet meg tretusen euro, bilen min, samt et familiemedlem som måtte være jomfru, hadde jeg betalt det uten å blunke.
Til tross for at jeg ser på meg selv som relativt oppegående hva angår å sette ord på ting, finnes det faktisk ikke nok adjektiver i mitt nevneverdige vokabular til at jeg kan forklare hvor fantastisk, enormt, voldsomt deilig, godt, flott, rått, aldeles fortreffelig og brutalt herlig det var å kunne gripe fatt i lemmet mitt, på et toalett som ikke var vasket siden Tito sin tid, og bare slippe en blæremuskel, som for så vidt fortjener diplom og medalje, som har jobbet overtid, på spreng, løs.
Jeg hadde lyst til å danse, synge og gi en klem til en smårar fyr som stod ved siden av meg. Livet smilte igjen.
Nå var turen i gang.
For denne gang, avslutter jeg med dette, men tro meg, jeg har opplevd et par ting til jeg skal skrive, men velger å dele opp litt, slik at du ikke trenger å sitte lengre enn du allerede har gjort for å lese dette.
Takk for oppmerksomheten for denne gang, så kommer neste historie om ikke lenge, der jeg selvsagt har klart å rote meg opp i ubekvemme og nevneverdige situasjoner. Atter en gang.
Adjø!
Legg igjen en kommentar