Paris, Dag III, Disneyland, Dag I

Litt info om gårsdagen:

Så var den store dagen kommet for den yngste i teamet.
Vi skulle til Disneyland!

Vi kastet oss på t-banen fra République, området vi bor i, og byttet ved stasjonen Nation (Nation Station, som har vært en slager hele turen) og over på tog, linje A, til endestasjonen, som var ved Disneyland.

Vi kom frem, sammen med det jeg ikke ser bort fra var store deler av resten av Europa, samt en solid porsjon fra Asia.


Like utenfor togstasjonen.

 


På vei inn mot parken.

 


«Køp billetter på forhånd – slipp køen» (sånn rent bortsett fra sikkerhetskontrollen, som tar like lang tid. Dog slipper du å stå i kø to ganger).
Dropp sekk, dersom det er mulig. Da sparer du både deg selv og andre for mye tid.

 

På vei inn i parken fikk vi svar på hvorfor så mange asiater hadde slaktet Disneyland på TripAdvisor.
En annen måte å se det på; jeg kom over det beste skiltet jeg per dags dato har sett.


Forbudt med selfie-sticks! YAY!
En dag å lyse opp i mørket på! Hurra! 
Hvorfor det er forbudt? Det aner jeg ikke, og jeg bryr meg faktisk ikke heller.
Et forbud er et forbud. På lik linje med hvorfor ikke kvinner har stemmerett, eller andre retter, i noen land: Man kan lure fælt på årsaken, men innerst inne vet man hvorfor. Og man er enig.
Ja til flere av disse skiltene!

Videre inn i parken dukket det opp det ene fenomenet etter det andre.


Bare gjennom her, så er vi jaggu inne!

 


Et av de første synene som møtte oss. Vi lurte på å ta en liten tur, men vente litt; ta den i løpet av dagen. Det blei aldri noe.

Parken er delt inn i 4 deler:

Discoveryland, som er Buzz Lightyear og en del rom-baserte hendelser.
Fantasyland, som er litt mer sånn prinsesse, happy-happy-rosa, samt litt karuseller, labyrinter og andre moroheter i den gata.
Adventureland, som består av Pirates of The Caribbean o.l.
Frontierland, som er litt sånn cowboystil.
I tillegg til Main Street USA, som er gata fra inngangen og opp/ned til slottet.


Discoveryland – berg og dalbaner og spacetravelers.

Vi startet dagen vår med en sak som het Space Mountain, Mission 2. Noe som fruen hadde fått med seg skulle være så moro. Som jeg har skrevet tidligere, får jeg adrenalin-opplevelsene mine av radiobiler og å stå i tredje trinn i en stige.


Staver du «Space Mountain, Mission 2» baklengs; blir det faktisk «Herregud, så jævlig».

Vi dro til med å stille oss i kø. Der blinka det ei lampe som fortalte oss at køen var 45 minutter lang. Vi gjettet oss frem til at de sikkert tar god tid på slike estimater.
Det gjør de ikke.
Vi stod i minst tre kvarter, og det var, også i dag, tusen grader i Paris.

Så var det inn i noen vogner, bli spent fast over nakken, så avsted med oss.
Og jeg brølte som om det skulle kommet småjævler ut av rektum på meg.
Etter endt berg-og-dalbane, som jeg trodde skulle være en rolig tog-tur eller lignende, hadde jeg gått fra å ligne på Elvis på hans siste dager, til å ufrivillig moonwalke meg ut av vogna, prikk lik på Michael Jackson, på hans siste dager.

 

Men nå har det seg sånn at parken faktisk er ganske idyllisk, og det er fint å gå der. Folk går inn litt i eventyrverdenen, og alle lever litt som i en tegneserie, og livet er fint for alle.

Skulle man tro.

Før jeg begynner på følgende tekst, som jeg er redd kan bli noe kvass, skal det være sagt at folk flest oppfører seg greit, og at det stort sett er supert i parken. Dog var det et par småting som plaget meg gjennom hele turen.

En slik park som samler så utrolig mange folk, sier seg selv at står foran en utfordring når det kommer folk fra hele verden, men kulturer som kan minne litt om en oppdragelse som tilsynelatende er gjort av dyr. Parken får i aller høyeste grad frem til beste og det verste i folk.

Til å begynne med stoppet jeg opp og jeg dukket for alle som stod og skulle ta bilde. Etterhvert var det inn med magen og frem med colgate-smilet på alle bildene jeg ble med på. På slutten vurderte jeg å stille meg opp foran vedkommende som ble tatt bilde av, for å dra ned buksa, vise finger, eller gripe fatt i mobilen eller kameraet til vedkommende og teste ut min egen kastearm.
Jeg forstår at folk har lyst til å forevige dette besøket, og når de ser Disney-slottet eller andre kjente gjenstander, har de lyst til å bli tatt bilde av foran det. Men at 20 prosent av hele parken skal stoppe opp foran en busk, foran et tre, oppå en kum-lokk, bak en stein, under en sky, og andre moroheter, ødelegger for alle andre som prøver å gå forbi samme steg, siden vi må stoppe opp eller gå i limbo under synsvinkelen til fotoapparatet ditt. Og dessuten kommer du ikke til å bruke de bildene til noe som helst, noen gang.

Jeg så også noen stykker – spredt rundt i hele parken, uvisst om de kjenner hverandre – som gikk rundt med mobilen oppe i lufta og filmet hele turen sin.
De filmet ALT! Hele tiden! Hva pokker skal du med den filmen? For det første kommer den til å inneholde 97 prosent unyttig materiale, og for det andre kommer det unyttige til å vare i 8-10 timer dersom du filmer hele parken. Jeg hadde ikke kasta meg avsted til kinosalen for å se den filmen.

Disse bilene som er avbildet lengre oppe, kjørte rundt i parken med folk som ville det. I gatene disse bilene går i, går det også folk. Bilene tuter for å signalisere at folk må flytte seg, folk responederer med å kikke dumt, eller ikke gidde å snu seg i det hele tatt. Oppdragelse: Level 0. Tjære og fjær er løsningen. Hele familien.

Så har du musikken som spilles kontinuerlig, som får hele dagen til å virke som en eneste lang formiddag fra en juleaften fra du var åtte år gammel. Supert til å begynne med, men sjarmen forsvinner utover dagen.

Her ramser jeg opp masse negative ting, og du lurer sikkert på hvorfor jeg tok turen i det hele tatt? Jo, som tidligere nevnt er ikke denne opplevelsen for meg, men for mitt avkom. Men du har også foreldre som helt tydelig tar denne turen for egen vinning, og som har gledet seg mer enn barna, og som gjør at barna aldri kommer til å glemme denne turen. På godt og vondt. Helst på vondt.

Når du har lyst til å inn i et spøkelseshus, der det står klart og tydelig at det kanskje ikke anbefales for parkens yngste gjester, da de kan bli skremt; hvorfor tar du da med deg barnet ditt inn i det huset? Hvorfor utsetter du barnet ditt for en skremmende opplevelse som gjør at søvnrytmen blir forandret/ødelagt i de neste fire ukene?
Gråtende står de, mens foreldrene er fra seg av begeistring over dette skremmende fenomenet.

Du har også to forskjellige gråte-måter du ser fra barn i en slik park.
Den ene er «DERE SOM FORELDRE HAR GJORT EN DÅRLIG JOBB FORDI JEG IKKE FÅR LOV TIL Å OPP I ALT OG JEG FÅR IKKE LOV TIL Å FÅ COLA OG PØLSE IGJEN!!»-gråt, som kommer fra små bortskjemte snørrvalper som burde settes i bur et par dager i uka. Det samme gjelder foreldrene som har gjort dem slik.
Den andre gråte-måten kommer fra barn som er tørste, sultne, varme, slitne; men som har foreldre som har gjort et veddemål med seg selv, og sagt de skal gjennomføre så mye som mulig. At barnet ditt er dehydrert og kommer til å sove like lenge som Tornerose i karusellen dere er på vei inn i, betyr ikke en dritt. Du skal jo rekke gjennom alt. Det er tross alt muligens bare denne ene gangen i livet dere får oppleve dette. Da får et barns behov settes til side. Det er jo ikke derfor dere er her. Eller…?

Det gamle ordtaket «en inder kommer sjeldent alene» viste seg å stemme. De kommer gjerne i flokker på ti-femten personer eller mer, og de oppfører seg som om hjernecellene til alle disse personene er delt på antall innbyggere i India.

Nå skal det være sagt at følgnde ikke bare ble utført av indere, men av alle slags folkeslag.
Når voksne folk sniker foran barn i kø, skulle de hatt juling med sigd. Hva får deg som en voksen person til å sette dine egne behov foran et annet barns?? Ditt forbanna svin fra Hades. Gå ut fra parken og finn deg ei svær myr du kan spasere rundt på. Alene.

Og apropos kø; Når du står i kø og barnet ditt løper rundt og dytter og drar i andre personer, hvorfor gjør du ingenting med det da? Har du to krabater av noen barn som oppfører seg så dårlig, og du har gitt opp alt som heter oppdragelse, så du gir bare blaffen, og lar han eller henne bare gjøre som de vil, selv om det ødelegger opplevelsen for andre?
Og når barnet ditt står og trommer (les ødelegger, sparker, slår) i en søppeldunk inne i ei hule, så det smeller i veggene, og den gamle mannen litt lengre bak i køen står og justerer villt på høreapparatene sine for at ikke hjernen hans skal bli blåst ut av det andre øret. Hvorfor sier du ikke noe til han, i stedet for å stå med nesa nedi mobilen eller bare se ut i lufta og late som ingenting.
Toppen av kaka tok faktisk du som stod i en lang kø, med fire barn og din egen mor eller svigermor. Til deg: Du har helt sikkert mye penger, etter å bedømme både klesstilen og oppførselen til både deg selv og din (sviger?)mor. Ungene dine har den verste oppførselen jeg har sett i mitt liv, midt i en kø med mange andre barn – og voksne – som fortvilte tilskuere. Barna dine klatret rundt og dyttet og dro i andre barn og voksne, mens du stod og ventet på at Au Pairen din skulle ta grep, noe hun prøvde så godt hun kunne å gjøre, men de slo henne, de stakk ut tunga til henne, de sparket henne; og det samme gjorde de til alle andre. Jeg forstod, til tross for at du snakket fransk, at du prøvde å true med å sende han verste ut til sin far som tydeligvis ventet på utsiden av køen, men denne trusselen hadde den lille krabaten fått tidligere, og var fullstendig klar over at trusselen var like tomt som ditt eget hode hva anngår barneoppdragelse. Og det var ikke vanskelig å se hvor du har fått det fra, for morra di stod like tom og kikket på. 
Jeg håper virkelig at karma biter deg i ræva og at du blir stukket av ei bie, e.l.

Så har vi folk som har planlagt og undervurdert størrelsen av parken, og hva anngår skotøy. De fleste vet at det blir mye spasering i en slik park, så de har på seg joggesko og gode klær.
Så har du de som setter utseendet foran det praktiske og tar på seg høye hæler eller conversesko med såler på tykkelse med et sigarettpapir. Hva har fotsålene dine gjort deg som gjør at du har lyst til å ødelegge dem?
Du ser sikkert bra ut de første to timene i parken, men da har du enda mange timer igjen. Og tro meg, på slutten av dagen kommer du uansett til å se ut som om du går med avføring i undertøyet på tredje dagen. 

Men bortsett fra disse små detaljene, er altså parken helt super, og anbefales for de fleste barnefamilier jeg kan tenke meg, og flere med.
Kvelden ble avsluttet med Frost-parade som ble startet av den drysse-lyden som Disney har klart å få hele verden til å relatere til magi, som ellers hadde fått folk til å tenke på noen som søler ut noe støv av et eller annet slag.
Selv gikk jeg glipp av Frost-showet da jeg stod i kø for å kjøpe pølser. Jepp, true story.

Etter det som føltes som 100 timer og et maraton for beina, orket vi ikke fyrverkeriet på slutten. Ettersom hele reisefølget har sett det samme fyrverkeriet i Disney-World i Orlando, skippet vi det.

Konklusjon etter dag 1: Fint, men et par småting å sette fingeren på. Dog ikke noe Disney kan noe for, men folk må skjerpe seg.

Vi gleder oss nå til dag 2.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *