Velferdsnorge viser stadig sine sprekker i samfunnet, og folk kommer i tide og utide frem og klager på at alt er for dyrt og at de ikke har råd til verken ditt eller datt.
Ja, noen av dere gjør det med full rett, og det er ikke dere jeg sikter til, så å komme å forklare meg at dere er alenemødre på trygd som skifter fire bleier i timen og har amming som hobby, vil ikke være nødvendig.
Ta for eksempel bensinprisene. Ja, de er høye, og det er stort sett grunnet avgifter som staten håver inn på. Avgifter som går til å bygge opp velferdsstaten vår, som gjør at vi kan kalle det nettopp velferdsstat.
Så kan man spørre seg om de behøvde å være SÅ høye da. Vel, pengene må inn i kassa, og for min del er det fint liten forskjell om de drar det inn på bensin, tobakk, alkohol, joggebukser, vannmeloner eller trevare. Du er vel glad til så lenge avgiftene settes opp på noe du ikke har bruk for. Kjører du bil mye, klager du på bensinprisene fordi du blir skadelidende. Bruker du kollektivtrafikk gir du vel blaffen i bensinprisene. Kom deg ut av den egoistiske boblen din, og svelge kamelen som gjør at du bruker bilen og dermed betaler til fellesskapet på den måten.
Og ja, jeg vet du betaler til samme fellesskapet ved å skatte av lønningene dine så det synger og du betaler bompenger i tillegg, men ikke kom å påstå til meg at du bryr deg om at tobakksprisene er skyhøye, hvis du ikke røyker, eller at en flaske konjakk koster en del arbeidstimer, hvis du ikke drikker.
Hvis du synes bensinprisene er for høye, får du vel heller slutte å kjøre bil.
«Ja, men jeg trenger bilen til jobben».
Vel, også her finnes det unntak, men for de fleste ligger det en mulighet for å ta en buss, kjøre sammen med noen, eller andre utveier for å slippe å ta bilen. Dette er også en av årsakene til så høy bensinpris, bompriser og annet. Det skal lønne seg å se etter andre utveier enn at hver mann sitter i sin egen bil.
Som sagt, noen av dere har ikke alternativer, og det er ikke dere jeg sikter til. Jeg hadde selv kun én utvei på min forrige jobb, og var nødt til å bruke bilen. Og jeg har en bil som bruker mye drivstoff, og bensinutgiftene tok derfor en stor del av mitt månedlige budsjett. Men det var greit. Det var slik det måtte være. Om jeg skulle sitte på hver eneste sosiale sammenheng og sitte å klage over bensinprisene av den grunn, hadde jeg sikkert blitt invitert på mange fester. Svelg kamelen.
Når du kjører forbi en bensinstasjon som har satt ned prisen på bensinen med tre kroner, vrenger du bilen av veien, uavhengig av om du kommer til å klare svingen eller ikke. Til tross for at du har familien din i bilen, tar du sjansen. Om du så må kjøre gjennom et minefelt som til og med hadde fått innbyggerne i Mosambik til å rødme, skulle du frem til den bensinstasjonen. La oss si at du ved dette tilfeldige bensinstasjon-besøket hadde like under halv tank, og la oss si du har en femti-liters tank. Da kan vi innbille oss at du har tjue liter på tanken. Du skal da fylle på tretti liter til.
Vi så for oss at bensinstasjonen hadde satt ned med tre kroner. Ta regnestykket sammen med meg her. Du sparer tre kroner per liter. Tre ganger tretti er nitti. Ergo, med mindre du kjører en jeep med jerrykanner på taket, sparer du nitti kroner. Og dette er ikke tilbud du kommer over én gang i måneden ei gang, går jeg ut fra. Så du går mann av huse. Står i en bensinkø – for du er nemlig ikke den eneste som er ivrig etter å spare nitti kroner – som kunne strukket seg rundt planeten Saturn og tilbake. Kommer for sent til henting i barnehagen der datteren din venter, lar sønnen din stå i snøføyka i fire kuldegrader på parkeringsplassen ved skolen å vente på deg. Du sparer tross alt nitti kroner.
Nei, det er ikke noe galt i å spare nitti kroner, men det er noe galt i å spasere over liket til ens egne forfedre for å spare nitti kroner; en sjelden gang i blant. Så jævla fattig nekter jeg å tro du er – som tidligere nevnt, med visse unntak.
Og nå ser vi også en annen av våre daglige utgifter som justeres. Matvarekjedene har gått av hengslene hva angår priser på enkelte varer. Det være seg surkål, pepperkaker, marsipan, risgrøt og andre lignende varer – altså typisk julevarer. For eksempel kunne vi se en pakke med surkål til én krone. Én krone!
Nå kjøper ikke jeg mye surkål til vanlig, men jeg vil tro at en vanlig pris er mellom ti og femten kroner. Det vil si at butikken taper en god del penger pr. pakke surkål de selger. Innkjøpsprisen vet jeg ikke noe om, så jeg kan ikke si nøyaktig hvor mye de taper pr. pakke, men jeg kan garantere én ting: De betaler ikke femti øre, og dermed tjener penger når de selger for en krone.
Og hva gjør den norske forbruker når prisene blir satt ned på dette nivået? Jo, de går mann av huse. De slipper de de har i hendene og løper til butikken, like etter de har heist flagget for å feire. På vei ut døra kommer de på at barnet dems på et år sitter i stolen og holder på å få mat, men det får være. Han eller hun får være alene hjemme en halvtimes tid. Det er tross alt tilbud på surkål og marsipan. Og man sparer totalt et sted mellom ti og tjue kroner. Slo du av komfyren? Litt usikker, men jeg tar sjansen. Barnet hører da brannvarsleren, og det er det sikkert noen andre også som gjør. Inn i bilen med oss. Her skal det spares penger!
Så kommer du da frem til butikken, og det er faen ikke en parkeringsplass å se på en kilometers avstand, for resten av fylket har også fått med seg at det er billig surkål.
Noen av dere svarer på denne kritikken min ved å peke på de som kjøper atten pakker surkål, og dermed sparer nesten et par hundrelapper.
Vel, da svarer jeg med et spørsmål; hva i alle dager skal du med atten pakker surkål?
Dette leder meg nemlig videre til hva som er konsekvensene ved slike prisdumpinger.
Fordelen er at butikken kommer høyt på pristester i VG og Dagbladet, og du dermed putter sluken i munnen selv, og lar deg dras inn i butikken når prisene har steget igjen.
Bakdelen er at du – og mange andre – kommer til å ende opp med å kaste en haug med mat du ikke kommer til å bruke. Helt i orden at du kanskje skal bruke en haug med surkål, og kanskje ikke kommer til å kaste så mye av akkurat dette, men prøv å vri deg ut av skallet ditt og se saken fra et litt større perspektiv. Jo, det kommer til å bli kastet MYE mat på grunn av dette.
At institusjoner som lager og gir mat til fattige, og dermed trenger store kvanta, og dermed trenger å spare mye penger, gjør dette, og sparer mye penger på det, er selvsagt helt i orden. Og dere som sitter så trangt i det at buksene til tightsmannen ser ut som et par hip-hop-bukser fra nittitallet; jeg sikter ikke til dere heller.
Kasting av mat er bare en av flere konsekvenser.
Jeg leste en sak i VG i går, der Meny går ut og slakter prisdumpingen – med full rett – og folk svarer i kommentarfelter rundtomkring at de skal slutte å handle på Meny.
Alle dagligvarekjedene går tross alt så det synger, og den ene etter den andre gründeren sitter med millionoverskudd alt-i-alt, og at de dermed fortjener å skulle tape litt penger.
Vel, faktum er vel at disse menneskene ikke hadde giddet å drive disse store kjedene dersom de hadde sittet med en årslønn på sju-åttehundretusen.
Hva med å ta av seg hatten for dem for det imperiet av en matvarekjede de har bygget opp, og la seg beundre?
Millionoverskuddet sitt ska de ha uansett, og om de taper penger, vil dette gå utover andre punkter – som for eksempel kvalitet og service.
Og det at dere kritiserer Meny for å være så sykt mye dyrere enn andre, viser til en total uvitenhet jeg ikke klarer å beskrive.
Det at Meny har det flotte utvalget de har, vil ikke si at de selger alt av varene sine. Desto større utvalg de har, desto større svinn har de – og det må dekkes inn på en måte.
Når du kommer i ferskvaredisken på Meny og spør om det ene og det andre, forventer du at vedkommende du spør, har peiling og kan svare deg. Hva kreves da? Jo, kvalifiserte og dyktige medarbeidere. Og hva kreves da? Jo, høyere lønn for å få dyktige arbeidere. Og hvordan skal butikken tjene dette inn igjen? Jo, da må de nesten få lov til å ha litt høyere priser enn de andre. Jeg sier ikke at ansatte på Kiwi, Rema1000 eller Coop er sure og gretne; bare sånn, hvis du leter etter noe å arrestere meg på.
Og når Ola og Kari nordmann lar barna sine brenne inne i kjelleren for å handle billig surkål og andre julerelaterte produkter, er dette totalt blottet for interesse for at dette har konsekvenser. Det er kun snakk om å spare penger.
Om denne priskrigen fortsetter på dette viset, kommer det til å få store konsekvenser for butikkene. Kvaliteten på produktene vil synke til bunns og utvalget vil forsvinne. De ansatte må finne seg i lønnskutt, og vi ender dermed opp med lavere kvalifiserte arbeidere i butikken, og dårligere service. Butikker vil se seg nødt til å sette den velkjente kroken på døra, og vi ender opp med dårligere konkurranse, og dermed butikker som kan skru opp prisen til hvilke nivåer som helst.
Og hva gjør du med dette? Jo, du kaster på deg bunaden og bytter ut 17. mai med hvilke som helst annen dag som det er billig surkål. Dette gagner jo forbrukeren.
Ja, på et kortsiktig plan gjør det det. På et langsiktig plan skyter du deg selv først i den ene foten, så den andre. Før du faktisk blåser hele hodet av deg selv – metaforisk talt.
Og du hyller det.
Som sagt, så finnes det i en voldsomt stor grad unntak på dette jeg har skrevet, men….
Vet du hva? Jeg tror virkelig ikke du har et så stort behov for å spare en tier eller to.
Legg igjen en kommentar