Mitt referansepunkt for salat-tråkk.

God morgen,

Omsider kom fredagen, og vi trår inn i helgen med et par forsiktige skritt.

Undertegnede hadde en aldri så liten tur på Kristiansand sitt svar / forsøk på Woodstock, fordelt ut på hver torsdag hele sommeren, nemlig Sommer På Torvet.
En hyggelig sammenkomst der folk kommer krypende frem fra hulene sine både fra øst og vest, nord og til og med sør (jepp, jeg traff en danske).
Det største man kan oppleve på Sommer På Torvet, er trolig å ta en selfie med Davy Wathne, som ofte er tilstedeværende.
Det ryktes også å være verdens største sammenkomst der man starter med betegnelsen faste plasser og ender opp med en hver er sin egen lykkes smed, hva anngår sitteplass.
De som ikke har startet dagen med vorspiel rundt middagstider kommer luskende ned, gjerne flere i sammen, og setter seg ned ved et bord og snakker stille og rolig sammen.
Noen timer senere blir folk kastet ut for å danse på bordene, og alle som satt ved et og samme bord til å begynne med, er nå spredd for alle vinder, og stifter nye bekjentskap og får nye venner på SnapChat og Facebook.

Men gøy har vi det vertfall!

Dagens innlegg skal forhåpentligvis ikke preges av dagen derpå, men jeg har valgt (alltid lurt å ta valg i mer eller mindre påvirket tilstand) å skippe litt nyheter, og heller mimre litt om en mini-ferietur min kone og jeg hadde i fjor.

Noen (en del av dere) har lest dette før, siden saken tok sånn halvveis av på Facebook, da jeg valgte å legge ut historien der. Forhåpentligvis klarer dere å lese gjennom mitt pinligste øyeblikk noen sinne, en gang til.

Jepp, dette er altså referansepunktet mitt på hva det vil si å tråkke i salaten.
Her forleden satt vi hos svigers, en del folk, og min kone roper ut i all ydmykhet, «Tommy, du har camel-toe». 
Til dere som ikke vet hva camel-toe er, ta et google-søk, til dere som vet hva det er; det var et mindre stas øyeblikk. Ja, camel-toe er et fenomen man helst ser hos kvinner, men tydeligvis klarte buksa mi å lage dette hos undertegnede også. Historien jeg skal til å fortelle er ikke engang i nærheten av det å sitte med camel-toe hos svigers. 

 

Dette skjedde altså i fjor sommer, etter at jeg var en dagstur på sjøen sammen med min gode venn, Glenn, og min kone ringte og spurte om vi skulle ta oss en spontan miniferie, kjøretur i Norge. Vi bestemte oss for å hive oss rundt like etter hun var ferdig på jobb, og ruten ble lagt til første overnatting i Dalen i Telemark, mens vi dagen etter skulle videre til Hardanger. Turen i seg selv kan jeg ikke annet enn å anbefale på det sterkeste, om man bare vet å oppføre seg som folk.

Siden dette ble litt sånn å kaste seg rundt i all hast etter hun var ferdig på jobb, bestemte vi oss for å ta middagen på et gatekjøkken på vei oppover i Setesdalen.
Valget falt på gatekjøkkenet Tip-Top på Evje. 

Vi kom inn og bestilte maten av en ung herremann jeg omtrent husker ansiktet på enda, ettersom han spiller en aldri så liten rolle i denne historien, og satt oss ned for å spise. Jeg med ryggen mot inngangen, ansiktet vendt mot disken, og min kone da motsatt vei.

En god venn av meg, Øivind, som jeg gikk på videregående sammen med, endte opp med å si farvel til bylivet, for å flytte langt opp i Setesdal, ettersom kjærleiken lurte han i det. Øivind og meg har ikke hatt så mye kontakt etter vi sluttet på skolen, og det var derfor en stor glede å treffe ham igjen inne på Tip-Top.
Jeg snudde meg i det jeg hørte døren åpnet seg, og hilste i det han passerte meg, men han oppdaget meg ikke.
Jeg så derfor mitt snitt til å dra i gang en aldri så liten spøk.

Uten å si et ord, tok jeg et av de største bitene som er tatt av en burger noensinne, og begynte å tygge.
Jeg reiste meg fort og gikk raskt mot Øivind som nå stod i kassa og bestilte maten sin.
Med munnen full av en mos som jeg faktisk ikke, til tross for en relativt god egenskap til å beskrive, klarer å forklare, bestående av brød, kjøtt, salat, agurk, tomat, ost, en helg haug med dressing, ja, rett og slett en mos ut av helvete.

Jeg tygger ferdig og prikker Øivind på skuldra og gaper opp så det velter mat ut av munnen, og lager en lyd, et brøl, som inneholder alle konsonanter på en gang, som kun kan vitne om at jeg egentlig burde oppholdt meg på et pleiehjem, med omsorg hele døgnet.

Øivind snur seg mot meg og jeg gjør meg klar til at vi skal le sammen, og husker enda godt de tre vonde sekundene det tok meg å oppfatte at jeg stod og gapte mot en villt fremmed person som jeg aldri før hadde sett, og heldigvis aldri har truffet igjen.
Jeg står og blunker som en hamster med munnen på vidt gap, og ser forvirret på «Øivind», som vi nå kan sette anførselstegn på, og ser litt bort på den like overraskede unge mannen i kassa, og det eneste jeg får sagt er «Nei dæven«, med munnen fremdeles full av mat.

Hadde jeg hatt tilgang til et drill-bor, hadde jeg trolig vært inne ved den ytre mantel ved jordas indre, mens jeg gråt meg inn i døden.
Kona, som så dette fra første rad, bokstavelig talt, hadde slått følge uten å mukke.

«Æ kjænnår´ke dæ´æ,» sa mannen foran meg, som mildt sagt hadde et overrasket uttrykk i ansiktet.

«Nei, det gjør du nok ikke,» svarte jeg, etter jeg hadde svelgt klumpen med mat i en vending.

«Nei, det var ikke noe pent syn,» fortsatt han.

«Nei, da kan jeg ikke gjøre annet enn å beklage,» var mitt eneste forsvar.

Så gikk jeg tilbake på plassen min, og fullføre skamfullt middagen min, mens denne fremmede karen stod ved siden av meg og ventet på sin mat.

Jeg har trolig aldri nytt en burger så lite som jeg gjorde da.

Resten av turen fikk jeg forbud mot å snakke med fremmede mennesker.

Skulle noen klare å overgå denne historien, er jeg svært ivrig etter å høre den.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *