Først nyhetsformidler / selvutnevnt ankermann, så reiseforteller, og nå prøver undertegnede seg jaggu også som konsertanmelder. Alt skal prøves. En god opplevelse kan vel sees på som en god nyhet.
I morgen skal du se det kommer ut masse selfies og info om hva jeg har spist til frokost, lunsj, middag og kvelds. Tro meg, du hadde fått sting bare av synet, og lagt på deg bare av å lese om det.
Store deler av gårsdagen «forsvant» til bryllupsfotografering i Mandal – gratulerer så mye til Tom Christian og Berit.
Da vi kom hjem ble det kinesisk take-away for å gjøre det enkel, aå rett ut på sofaen – sliten mann og sliten kone, som hadde vært med som assistent.
Jeg må innrømme at jeg angret litt på å ha sagt ja til å være med på gruvekonsert – en konsert i en gammel, delvis nedlagt gruve på Iveland – med bandet Tidløs.
Med delvis nedlagt mener jeg at gruvene ikke er i full sving, men for en symbolsk sum kan du få tilgang til gruvene og lete etter verdifulle mineraler.
Mer info finner du her.
Til tross for en kropp som ropte etter å bli liggende hjemme på sofaen for å se på TV, kasta vi oss i bilen og kjørte avsted.
Vi kjørte, og kjørte, og kjørte, og kjørte og kjørte.
Til tross for at disse gruvene ligger i Iveland, ikke hundrevis av mil fra vår hjembygd, satt jeg med en følelse at jeg var i totalt fremmede trakter da vi var på vei oppover.
Jeg tror vi passerte både gokk og faen-av-sikte fire ganger før vi kom frem.
En god veibeskrivelse bør være at når du tror du har kjørt for langt tre ganger, fortsetter du en halvtime til og tar så av til høyre.
Jeg er svært takknemmlig for skilting langs veien med piler og forklaring. Takk.
Vi kom omsider frem og den mest klønete parkingsplassen jeg har sett i mitt liv åpenbarte seg.
Se for deg at du kjører båt og plasserer båten din innerst i ei bukt. Etterpå fyller du på med nesten femhundre båter til. Da blir det sjau å komme seg ut, og du må tilpasse deg litt etter de andre.
Vi betalte billetten vår, som kostet tohundreogfemti kroner, i «døra». En pris man ikke kan utsette så mye på egentlig i forhold til arrangementet vi skulle på.
Da vi entrer gruveområdet steg egentlig forventningene til himmels. Og det fra en fyr som aldri har sett Tidløs tidligere.
Men potensialet for å få til et kult show i disse gruvene, var like store som gruvene selv.
Gruvene består av noen digre tunneler på 8-10 meter i høyde (målt på øyesyn fra en nevneverdig avstand) og omtrent like breie. Hvor dype de er kan jeg ikke svare på.
Vi var tidlig ute, ettersom vi hadde blitt tipset om dette fra arrangøren selv, da det kom til å bli mye folk, og området i utgangspunktet ikke er beregnet for så mange mennesker på en gang. Spesielt da ikke parkeringsplassen. Alternativet ville være å parkere et stykke unna og sette seg på en shuttle bus opp til gruvene. Det kjente jeg at ikke ville være aktuelt.
Vi fikk greie plasser, både hva angår parkering og sitteplasser – med våre egne, medbrakte campingstoler.
Etter å ha sittet litt og sett på lysmannen gjøre noen tester, kom temperaturen krypende.
Ettersom jeg hadde tilbringt hele dagen i glovarme omgivelser, kunne jeg gjerne finne på å ankomme konserten i shorts. Heldigvis gjorde jeg ikke det. Vi var trolig nede i en ensifret temperatur.
Det gikk en times tid før bandet kom på scenen, og allerede da hadde jeg priset høyere makter for å ha tatt med en genser. Likedan forbannet jeg de samme maktene for at det ikke var ei jakke. Jeg måtte faktisk også krype til korset og spørre fruen om å dele litt pledd med meg utover kvelden.
Vaffel- og kaffeutsalget var den eneste måten man kunne varme seg på, og køen der inneholdt selvsagt alle de personene som eide de tomme campingstolene rundt på konsertområdet.
Klokka bikket tjueto – det annonserte tidspunktet for konserten, og det var fremdeles ikke noe band å se på scenen. Femten-tjue minutter senere kom de ut fra gruvene (scenen var foran gruvene) til stor jubel. Noen jublet fordi de var klare for konsert, og jeg vil tro noen jublet fordi det var så fryktelig kaldt, og det fungerte som en fysisk aktivitet for å holde varmen.
Selv klappet jeg iherdig av begge årsaker.
Jeg frøys, var pissetrengt, satt ikke veldig komfortabelt, og måtte minne meg selv på at jeg egentlig ikke er så glad i å gå på konsert.
Det ble stilt et par spørsmål til meg selv, fra meg selv, og vi ristet begge på hodet.
For en del år siden jobbet jeg skift. Jeg drakk da kaffe. Stort sett i alle pauser, både på natt-, kvelds- og morgenskift, drakk jeg kaffe. Dette foregikk i en fem-seks år, før jeg fant ut at jeg egentlig ikke liker kaffe. Det smaker ikke godt rett og slett. Jeg kan godt drikke kaffe dersom den inneholder brunt sukker, krem og en god dose Jameson whiskey. Baileys kan jeg også ha en kopp av, dersom den er blandet i kaffe. Bortsett fra det, er det sjeldent jeg drikker kaffe. Det er ikke slik at jeg ikke kan ha det i det hele tatt, som med reker – som er den dårligste oppfinnelsen siden sefiestangen, men jeg er bare ikke glad i det. Dessuten tror jeg ikke det er bra å drikke det heller, men det kan jeg ikke bruke som årsak ettersom jeg drikker og spiser mye annet som heller ikke er bra for en.
Men etterhvert frøys jeg altså såpass mye at jeg ba fruen kjøpe med en kaffe til meg også da hun gikk for å stå i den uendelig lange køen, og dermed kom til å miste introen av konserten. Jeg valgte å sitte å vente, slik at jeg fikk med meg hele konserten. Drømmemannen som jeg er.
Kaffen gikk ned den, smaksmessig. Det eneste jeg hadde glemt, var hvor absurd pissetrengt man blir av å drikke kaffe. Og det å drikke noe som gjør at man blir pissetrengt, når man allerede er pissetrengt, og toalettfasilitetene heller var reduserte (to festivaltoaletter var plassert ved inngangen etter det jeg fikk med meg, og da hadde jeg heller ofret både boksershorts og bukser), forståelig nok.
Jeg mener også å ha lest et sted at man fryser mer når man er skikkelig pissetrengt. Det kan være noe jeg har drømt. Det håper jeg ikke, da det ville være en spesiell drøm, og jeg bør kanskje ta en tur til psykologen / en drømmetolker.
Uansett, så frøys jeg altså så mye at jeg for første gang i mitt liv, i edru tilstand, har hatt absurd lyst til å danse fugledansen, og det foran omtrent femhundre mennesker.
Ettersom Tidløs, bandet, spiller musikk man ikke kan stå foran scenen å headbange til, var det alternativet også utelukket. Så vi ble sittende å gni oss på lårene i håp om at de skulle tenne fyr snart.
Rundt oss var det også mange mennsker som gjorde det samme, og det var ikke engang alle som hadde med seg stoler, og dermed satt rett på steinene i gruva.
Til alle dere, det finnes mange tips om hvordan man behandler hemoroider, på nettet. Jeg vil tro dere sliter i dag.
Nå vil jeg tro et par av dere lurer på hvorfor jeg ikke bare dro hjem. Det finnes to årsaker til det.
Nummer én: BIlen min var sperret inne av flere hundre andre biler.
Nummer to: Konserten startet.
Introen bestod av en melankolsk melodi. Trollsk. Magisk.
Og jeg forstod straks hvorfor bandet var forsinket på scenen. De ventet på at det skulle bli akkurat mørkt nok.
Lysmannen fikk skryt av vokalist Martin Wikstøl i løpet av konserten, men jeg vil også tro at det å få muligheten som lysmann til å styre det showet i de gruvene, må være som om Sepp Blatter skulle få mulighet til å regjere i Russland. Eventuelt et lite barn få lov å gå amok i en sukkertøybutikk. Lysmannen må ha vært i ekstase.
Ettersom jeg hadde vært fotograf hele dagen, hadde jeg kun med meg mobilen på konserten, så dere får klare dere med iPhone-bilder.
Her er også et bilde fra før det startet, og hvordan det så ut før mørkets frembrudd.
Jeg skal ikke bli så dyp at jeg påstår at musikken varmet meg. Det går vel i praksis ikke an. Dog skal jeg ikke påstå at det hadde vært særlig mye varmere om jeg hadde sittet i dette gigantiske gruveområdet hele alene og kikket inn i fjellveggen, lyttende til ekkoet fra min egen pust.
Men så fort tonene begynte å rulle rundt i den colosseumslignende areaen, fylte hele kroppen seg med stemning.
Musikken som ble spilt er definitivt ikke noe jeg har på spillelisten min, som omhandler stort sett det meste innen Eminem, Beethoven, Guns n´Roses og The Dubliners, samt annet i lignende sjangre.
Tidløs spiller salmer. Ikke på samme måten som de spilles i kirken. De har fyrt opp under dem litt, for å gjøre dem mer musikalske og med «hørbare» for folk som undertegnede som ikke hører på salmer, eller er særlig religiøst anlangt.
En kvinnelig gjesteartist jeg i farten ikke husker navnet på fra, Byremo, ikke California, men nesten – kom opp på scenen og underholdt oss med en så folkekjær melodi som tir na noir, med fler.
Musikerne er fantastisk gode. Gjestevokalisten gjorde en strålende jobb. Masse skryt til lysmannen. Lydmannen gjorde det strålende og fikk mye ut av den gjallende arenaen. Sammen med disse fikk bandet som helhet frem den trollske stemningen som disse gruvene potensielt inneholdt. Stødige enkeltmusikere, deriblant min venn Tommy Ingebretsen på gitar, gjorde opplevelsen fantastisk. Dere klarte å få konserten til å blandet opplevelse mellom Vamp og Sigvart Dagsland, tidgvis med et snev av irske folketoner og melankolske trollske toner omtrent i gata til Enya.
Men man kommer ikke unna å trekke frem vokalisten, Martin Wikstøl.
Martin, du nevnte i løpet av konserten at du var begeistret for Sigvart Dagsland, og at dere likte å spille sangene hans. Neste gang det spilles konsert med Sigvart Dagsland, vil jeg tro det finnes mennesker som vil si etter konserten: «Ja, det var fint med Sigvart Dagsland. Nesten som å være på konsert med Martin Wikstøl og Tidløs».
Til både deg, og resten av bandet: Mange takk for en kald og pissetrengt opplevelse, langt fra folk og fe, og for en fantastisk konsert og et godt minne som vil sitte lenge, for mange av oss.
Jeg vet hva første bud i Kristendommen dreier seg om, men denne opplevelse ga fra seg Gud i flertall.
Takk.
PS: Det gikk over all forventning å komme seg både ut fra parkeringsplassen, og hjem.
Legg igjen en kommentar