Kjære innvandrer

Kjære innvandrer,

Hvordan våger du å tråkke over landegrensen til landet mitt?

Hvordan våger du å komme her å krenke mitt privatliv?

Hvordan våger du å ta i mot et hjem å bo i?

Hvordan våger du å putte maten du får servert, i munnen?

Hvordan våger du å drikke vannet du får servert til maten?

Hvordan våger du å forstyrre mitt gode liv ved å dukke opp i tide og utide med dine nødskrik og bilder som viser nød og eledighet?

Hvordan våger du å gi meg dårlig samvittighet for at jeg ikke tar deg i mot?

 

Vi befinner oss i april/mai 2014. Jeg har kommet hjem fra min jobb som mellomleder i et stort transportselskap i Norge.
Jeg er lei. Det er mye mas. Arbeidspresset er stort. Det er nye kutt fra ledelsen. Jeg blir den som skal bringe informasjonen videre til gutta på gulvet. Nei, dere får ikke flere arbeidere. Dere må gjøre jobben dere allerede sliter med å få unnagjort, raskere og mer effektivt. Ja, jeg vet at dere er irriterte for at avdelingen i tredje etasje får ansatt flere folk, da de tilsynelatende har mindre å gjøre enn dere. Nei, jeg har ikke mulighet for å være med å bidra på gulvet selv, siden jeg blir presset ned i støvlene selv i arbeid. Og på ettermiddagen har jeg dessverre ikke kapasitet til å være med å jobbe overtid, siden jeg har en familie jeg ikke engang har energi til å gi oppmerksomhet. Helgene? De bruker jeg til å sette sammen nye vaktlister, fordi en av dere ikke har mulighet til å komme å jobbe nattskiftet søndags kveld. Til tross for dette, er det meg som blir boksesekken som brukes for å få ut frustrasjonen. Jeg har hatt jobben i to år. Totalt har jeg jobbet i firmaet i åtte år. Mentalt er jeg i ferd med å bli så tykkhudet at jeg kan ta i mot et hvilket som helst skudd. Samtidig er jeg så tom innvendig at jeg ikke ser rundkjøringen foran meg som gir meg flere veier å velge. Det eneste jeg ser er å kjøre bilen i grøfta. Plutselig deler veien seg i to, og jeg har en annen mulighet.
Jeg stepper inn på kontoret til sjefen min og sier opp jobben min.
Heldigvis for meg ønsker han å beholde meg, og sier vi heller skal finne en løsning på dette sammen. Dessverre for oss begge har det gått for langt. Jeg informerer han, og dette står jeg for pr. dags dato, om at dersom han så skulle gi meg et tilbud der han bokstavelig talt dobler lønnen min, er jeg ikke interessert i å fortsette.
Til tross for at jeg sitter med kone, barn, hus, to biler, og dermed en respektabel rød bankkonto i form av gjeld, slik vi alle har; har jeg ingen planer om hva jeg skal i gang med i fremtiden. Jeg har sagt opp jobben min, og etter endt oppsigelsestid står jeg på bar bakke.
Etter et par jobbdiskusjoner senere, får jeg meg jobb i oljebransjen. Det løste seg.
Nå, som de fleste av dere vet, går ikke oljebransjen lengre så det suser. Jeg hadde fått jobben gjennom et bemanningsbyrå, da dette var eneste mulighet for de aller, aller fleste som fikk jobb i firmaet. Forståelig nok ettersom firmaet en periode ansatte tre personer om dagen, i snitt.
Oljeprisen sank, til det vi enda ikke regner som til bunns, og som en begynnelse måtte alle innleide gå. Jeg mistet en jobb jeg trivdes i, en jobb jeg var blitt flink til, og jeg mistet kolleger jeg i løpet av svært kort tid hadde lært meg å sette umåtelig stor pris på.

Så var karrieren som arbeidsledig startet.

Nå sitter sikkert en del av dere og lurer på hva som var sammenhengen mellom introen min og det jeg nettopp har skrevet nå. Slapp helt av, jeg kommer til deg.

Jeg startet min karriere som arbeidsledig ved å ta med meg familien min til Paris. En flott ferie som kostet en haug med penger.
Etter jeg kom hjem, var det å titte seg rundt etter ledige jobber.
Samtidig har jeg startet en blogg. Jeg kan kjøre datteren min på skolen, ta meg tid til litt trening, besøke andre folk som er hjemme på dette tidspunktet.
Jeg kan våkne i min egen, trygge seng. Min gode seng. Min dyre seng. I mitt mer eller mindre nyoppussede soverom. Jeg går ut og pusser tennene i en av de to vaskene i vannet som renner ut av de svindyre kranene som kommer direkte ut av veggen, fordi designmessig var det slik vi ønsket det. Alt dette gjør jeg på mitt ganske nyoppussede bad. Jeg går inn i stua, som heller det ikke er mange årene siden vi pusset opp. Jeg vurderer om jeg skal spise frokosten i den dyre sofaen ved det dyre, spesielle sofabordet alle våre gjester skryter uhemmet av, foran den store flatskjermen med effekter som 3D og smart, eller om jeg skal sitte ved spisebordet som gir meg panoramautsikten som vi betalte så mye for da vi kjøpte huset, og som også de samme folkene som skryter av sofabordet, skryter uhemmet av.
Nei, vet du hva? Været er så godt at jeg setter meg ut på verandaen og spiser.
Der får jeg tross alt enda bedre utbytte av utsikten.
For å finne pålegg må jeg inn i vårt integrerte kjølehjørne, som er dobbelt så stort som et vanlig kjøleskap, fullt av diverse pålegg. Valgets kval.
Jeg plukker med meg litt av hvert, setter meg ut på verandaen, og oppnår omtrent nirvana i stillheten som er der ute.
Alt dette kan jeg gjøre til tross for at jeg ikke er i jobb. Staten Norge sørger for at jeg ikke havner på gata. Ikke bare at jeg ikke havner på gata, men at jeg til og med kan beholde den kvalmende luksusen jeg nettopp beskrev for dere (beklager kvalmen, men sånn går det når jeg skal beskrive noe) frem til jeg får meg en fast inntekt igjen.
Skal jeg da sitte der med min dyre frokost, i mitt dyre hus, med min flotte utsikt og gi blaffen? Bildet under, som er et bilde som kunne vært et utklipp fra hvilken som helst avis i hele verden, siden det har blitt spredt slik det har gjort. Men jeg har altså klippet det ut fra Nettavisen.

Fotografen er Daniel Etter.

Så nå kan jeg beklage for click-bait-overskriften og ? introen, og gi dere fortsettelsen.

 

Det siste spørsmålet i rekken på toppen er,

Kjære nordmann,

Hvordan våger du å tenke disse tankene?

 

Se for deg at det bryter ut krig i landet ditt. Som familiefar og ?mor, skal du beskytte barna dine. Som ektemann skal du beskytte din kone. Du skal beskytte din syke mor og din handicappede far.
Jeg har sett i diverse kommentarfelt på nettet at folk må lære seg å slå tilbake.
«Jeg hadde værvet meg for å krige!»
Eller enda verre,
«Jeg hadde fått tak i et våpen for å beskytte meg».
Da er dere ganske naive, og trolig er dere to som har kommet med disse to kommentarene, i tillegg til mange andre; rett og slett årsaken til at det finnes aldersgrense på film, og dere er årsaken til at denne aldersgrensen burde vært ti år høyere.
Millioner av mennesker blir drevet på flukt. Drevet fra sine egne hjem.
Tror du alle disse menneskene flykter fra hjemmene sine fordi de er evneveike?

De må ta med seg sitt aller viktigste fra hjemmet sitt.
Umiddelbart tenker jeg, dersom jeg hadde fått en slik beskjed, på verdi.
Jeg måtte hatt med mac´en min. Fotoutstyret måtte også ha vært med (viktig å passe godt på dette når man er av sted, ettersom reiseforsikringen tydeligvis ikke gjelder, selv på reise ? ref. tidligere innlegg). Laderen til telefonen må jeg huske. De dyre klærne. Kona må sikkert huske sminke, og noen fine kjoler. Kanskje til og med flere par sko, slik at hun er skodd for flere anledninger (beklager ordspillet).

Skal vi se, er det mer? Fotoalbum kan jo være fint å ha. Hva med gitarene? Litt stress å bære kanskje, så de får vel bare være igjen.
Nei, det er faktisk ikke slik det fungerer. De får ta med seg familien sin, det mest nødvendige av klær og mat, så er det av sted.
Alt som kun er av økonomisk verdi, er for lengst tapt. Og det meste av affeksjonsverdi kan man også se langt etter.

Jeg vil at du scroller opp igjen til bildet over og ser på mannen på bildet. Se for deg at du skal se ham inn i øynene. Tårene hans er gledes tårer som kommer fordi han klarte å få familien sin i sikkerhet.
Kanskje hadde han en jobb han trivdes i, kanskje en jobb han var lei av. Kanskje hadde han et hus med utsikt, der han kunne sitte å slappe av. Kanskje hadde han drømmer om å si opp jobben for å begynne med noe annet. Realisere en annen drøm kanskje?
På bildet over har alle disse ønskene og drømmene blitt visket bort, og erstattet med ett eneste ønske. Han vil få familien sin i trygghet. Og han har klart det. Hans eneste og høyeste ønske og drøm er oppfylt. Nå har det seg slik at vi mennesker dessverre er bygget opp slik at mye vil ha mer. Om ti, kanskje bare fem år, kan det være denne mannen sitter i sin nye bopel og synes naboen er den verste personen i hele verden fordi han spiller så høy musikk i helgene og katten hans går og graver i blomsterbedet.
Vet du hva? Det håper jeg blir dagligdagsproblemer for denne mannen og hans familie, og flere i hans situasjon. Da har de det godt.
Disse menneskene har opplevd ting vi ikke engang kan forestille oss. De har sett ting du ikke vil kunne se for deg i dine villeste fantasier engang.
Og likevel sitter nordmenn rundtomkring i landet vårt og lirer av seg sine heslige meninger i kommentarfelt rundt på forskjellige nettsider, mens vi velter oss i luksus, og klager over at vi ikke kan få enda mer.

«La dem drukne», er en av kommentarene jeg har sett.
La mannen med sin kone, og sine to barn, som han elsker høyere enn alt annet i hele verden, drukne.
La dem ligge ute i vannet. La dem klamre seg til båten som har kantet. Og før han selv må slippe taket, la ham smake litt på den følelsen at han må gi slipp på de han setter høyest over alt annet, at han feilet da det gjaldt som mest, da han skulle beskytte dem. La han smake litt på det at han sender dem i døden, før han til slutt må gi slipp også selv. Vi trenger ikke bry oss, her vi sitter i vårt trygge land, her vi irriterer oss over at ølsalget stenger for tidlig, eller at vi ikke har lov å kjøre vannscooter på sjøen. Eller det dummeste vi vet om, at Norge skal hjelpe alle disse flyktningene.

Jeg så her forleden et bilde som illustrerte norske flyktninger som vandret på ski mot svenskegrensen i 1943. «Heldigvis var det ingen som stod ved grensen og ba dem dra tilbake igjen», stod det skrevet.
Ja, heldigvis, svarer jeg.

Så mens mannen som klamrer seg til båten ute på havet, skriker sitt siste nødskrik i det han ser familien sin forsvinne, håper jeg du nyter din frihet i Norge, og all den luksus som følger med. La oss krysse fingrene for at du får mer.
La oss syte over de dumme reglene til NAV, der de ikke bare betaler oss penger for å sitte på ræva, men der vi faktisk må sende inn dokumenter og holde tidsfrister.

Jeg forstår fremdeles ikke at du våger?

44 kommentarer

  • Man mister litt troen på menneskeheten når man hører slikt som «la dem drukne» eller «noen burde bare plaffa de ned ute i de båtene». Eller når idioter som Carl I Hagen mener at hvis man slutter å ta imot flyktninger som kommer vannveien så vil de slutte å prøve… Nei. De vil selvfølgelige ikke slutte å prøve overleve. Bare det faktum at en hel gjeng med mennesker setter seg i små, falleferdige båter for å reise over store, skumle hav… Det alene sier litt om hvor jævlig de har det der de er. Det er vel ingen som resier seg opp fra godstolen hjemme i stua i deresd eget land, der hvor de føler at de hører hjemme og tenker «nei, skal jeg dra fra alt dette litt for å snylte litt penger i et annet land? Hører Norge er bra. Hjelper sikkert hvis jeg velger en livsfarlig reiserute og skylder på krig, sånn for troverdighetens skyld!»

    Svar
  • Jeg har akkurat lest et innlegg som er som tatt ut i fra mine tanker! Tusen takk!

    Svar
  • Har vært der, har gjort det, og har opplevd det i forbindelse med norske militære internasjonale operasjoner i FN- og NATO-regi. Meget godt skrevet.

    Svar
  • Helt enig, det er skremmende at folk legger ut sånne kommentar uten å tenke på hva de skulle gjort selv i sånn situasjon. Bra skrevet!

    Svar
  • Fantastisk skrevet. Rørende og tankevekkende. Tusen tusen takk. En tårevåt klem og støtte fra meg

    Svar
  • Meget bra skrevet, jeg er som Lars Andersen skrev, selv FN-Veteran og Nato-Veteran med erfaringer fra krigsområder i Midt-Østen og på Balkan. Har derfor hatt mye med flyktinger å gjøre, spesielt med evakuering under krighandlinger. Du skriver på en måte som om at jeg føler at du var med min side da jeg var på de stedene.

    Svar
  • Anonym nr. 2: Denne tilbakemeldingen varmet virkelig, fra en person som definitivt vet hva dette dreier seg om. Mange, mange takk.

    Svar
  • Takk for et fantastisk innlegg. Det var nesten som og lese mine egne tanker.

    Svar
  • Fin tekst!
    Beklager hvis jeg er litt rett på sak her, men det STORE spørsmålet jeg sitter igjen med; Hva gjør DU for å endre på dette? Og hva skal VI (alle) gjøre for å endre på det?
    Én ting er å skrive en gripende blogg om hvor fæle vi er som mennsker. Eller for en journalist å skrive en gripende artikkel og få anseelse og påfølgende lønnsøkning. Men hjelper det? Ofrer noen av oss hytta? Eller Teslaen? Eller den forbanna idiotiske veska eller jakken til 7000,- kroner?

    Svar
  • Hei «G»: Ingen vits å sette grøt på bordet for å gå rundt den, så rett på sak er helt i ordnen.
    Først og fremst, takk for hyggelig tilbakemelding angående skribleriet.
    Nå har det seg slik at jeg ikke står med noen fane eller sitter i noen posisjon til å sette i gang de helt store tiltakene for å redde verden. Ei heller tror jeg at jeg ønsker å sitte i en slik posisjon.
    I og med at kommentaren din er i korteste laget for en dyp beskrivelse, er jeg litt usikker på hvor du vil.
    Joda, jeg gir av min månedlige income til veldedighet. Ikke mye, men noe. Og om alle hadde tenkt slikt, hadde vi nok kommet litt lengre.
    Om vi noen gang vil komme dit at vi dropper å kjøpe oss Tesla, for så å kjøpe en KIA til en mye billigere penge, for så å gi resten til Unicef, Røde Kors eller andre lignende organisasjoner; det tviler jeg på. Jeg tror heller ikke det er dit vi skal ønske oss.
    Om du hadde foretrukket at jeg av en eller annen årsak ikke hadde skrevet denne teksten, kan jeg heller ikke se hva godt skal gjøre. Det redder nok ikke verden, men det har seg slik at jeg har skrevet et innlegg som i skrivende stund er lest av flere tusen mennesker – ja, dette er selvsagt utrolig moro for min egen del. Det gjør meg ikke til en ledende politiker som står i posisjon til å åpne grensene – noe som kanskje ikke er løsningen heller. Men dersom en eneste prosent av de som har lest teksten min, og etter å ha lest den kanskje endrer mening om situasjonen, og bedrer holdningen sin; da er jeg strålende fornøyd med det jeg kunne utrette. Økonomisk tjener jeg overhodet ikke noe som helst på dette selv, og nei, jeg ofrer ikke hytta eller en av mine to biler. Ei heller huset mitt som jeg setter stor pris på, som også koster en del penger. Men jeg tror vi skal satse på at vi må starte i bunnen, og da dreier det seg om å se litt på ens egne holdninger.
    Så dersom jeg har klart å endre holdningen til én person eller mer, vel, da ser du hva jeg gjør for å endre på dette.
    Håper det besvarte spørsmålet ditt på en ok måte.

    Svar
  • gnis: En god og informerende video som jeg anbefaler de fleste å se. Jeg er definitivt ikke av den oppfatning av at vi skal åpne alle grensene. At alle land skal åpne sine grenser. Jeg er helt enig i at det å hjelpe dem der de er pr. i dag er den beste løsningen for alle parter.
    Men jeg håper og tror du er enig i at «la dem drukne» eller «skyt dem i båtene sine» ikke er en særlig menneskelig eller korrekt måte å gå frem på.

    Svar
  • Finner du ingen venn? Så bli en selv! Jeg tror vi kan hjelpe mer enn vi gjør. Jeg gir klær og mat til tiggerne men også verdighet ved å smile og se dem i øynene, ikke bare haste fravendt forbi. Hva er vi redde for? At de skal smile tilbake…bli mennesker foran oss? Våre holdninger er forflatet. Bedøvet av oljerikdommen og matfatet vi svømmer rundt i. Look to Norway sett positivt…har snudd seg til avsky. Jeg skammer meg og kjenner avmakt og tristhet over folks holdninger. Så til deg bak dette innlegget: jeg deler ditt syn og lar meg aldri påvirke av ignorante etnokrater. Jeg fikk livet i gave i verdens beste hjørne. Jeg ønsker det samme for dem som har forlatt sine hjem i mindre heldige hjørner av kloden. Vi har alle et rom, ei hand, et hjerte og en samvittighet. Gjør det du kan og vær vegviser for andre. Vær en venn…et medmenneske.

    Svar
  • Mye antagelser om at andre antar noe. Hvorfor er det du antar riktig ?
    Mange som synes å ville ha uttallige flyktninger til norge. Hvor går grensen mener du da ?
    Hvordan skal det noen gang bli bedre der hvor de kommer fra hvis alle rømmer ?
    Fint om du svarer og ikke går på personangrep i mangel på et «edruelig» svar !

    Svar
  • Hei Anders,
    Jeg håper ikke jeg noen gang har utført personangrep i mangel på edruelige svar tidligere. I så fall beklager jeg.
    Foreløpig velger jeg å tro at du finner svar i teksten jeg skrev i dag morges som du finner på bloggen. Dersom du ønsker ytterlige kommentarer, sier du bare i fra, så skal jeg gjøre mitt aller beste.

    Svar
  • Hei Tommy, fantastisk skrevet, du skriver at du ikke får gjort så mye, da vil jeg si at det kan du, og alle i Norge.
    På facebook er det opprettet en gruppe som heter En dråpe i havet! Hun som har opprettet denne, har begynt å samle inn mat og klær og jobber hardt for å sende det avgårde med fly. De fleste har brukte klær som bare henger i skapet og blir ikke brukt. Gi det til noen som virkelig trenger det, gjør en god gjerning 🙂

    Svar
  • Hei Kathrine, og takk for en hyggelig tilbakemelding.
    Joda, alle kan gjøre litt. Den er jeg helt med på. Og jeg gir mitt ved å gi penger og diverse. Da jeg skrev at jeg ikke kunne gjøre så mye, mente jeg i forhold til reglemtentet rundt dette, og hva vi skal gjøre for å hjelpe (ikke da med tanke på å gi klær, men at vi kanskje heller burde se på løsninger som å hjelpe dem der de er), samt at jeg håper å forandre noen synspunkt på saken. 🙂

    Svar
  • Dette tenker jeg på hver dag, og da spesielt på barna som blir berørt av krig og elendighet.. Jeg har også grått over verdens ondskap mang en gang!
    Svært viktige ord som mange kunne hatt godt av å lese.. Vi er da alle mennesker?!?

    Svar
  • Verdensbanken Norge kan stille opp.
    Hvor skal alle plasseres? Hvordan skal vi klare å integrere de når vi ikke engang klarer å integrere de som er her?
    1500 i asyl har ikke noe sted å gjøre av seg så skal vi ta i mot 8000 flyktninger fra Syria +-
    Og jada jada vi har det godt men vi jobber da for det og?
    Må si meg delvis enig med innlegget og jeg unner ingen å drukne og synes folk kan spare seg for å sånne kommentarer men Europa generelt har ekstrem stor tilflukt av flyktninger/asyl etc. og det begynner å bli et problem.

    Svar
  • Hei Lars. Jeg tror nok vi er delvis enige. Dersom du også leser innlegget mitt «åpne grenser» (tror jeg at jeg døpte det), så ser du at jeg ser ikke saken fra kun den ene siden. Det å åpne opp landet når vi allerede sliter med å integrere de vi har, går selvsagt ikke.
    Men takk for tilbakemelding uansett. 🙂

    Svar

Legg igjen et svar til Anonym Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *