Kjæledyr på rømmen

Følgende sak trakk min oppmerksomhet i dag.

http://www.nettavisen.no/nyheter/ddelig-pytonslange-rmte-via-telefonkabel/3422807419.html

Saken dreier seg om en kar, heldigvis med både en respektabel sjø og et land av nevneverdig størrelse mellom oss, som hadde et kjæledyr på rømmen.
I mange tilfeller dreier en slik sak seg om at man må frem med stigen for å hente pys ned fra ei svær furu, som står godt plassert på tomta til han naboen vi ikke har så godt forhold til, eller det kan også være hunden Passop som har tygd i stykker halsbåndet igjen, og tatt seg en tur på heia.
Så er det å kalle sammen hele slekta for å ut å leite. De eneste gangene i året hvor leggetiden ikke gjelder for barna.

Men i dette tilfellet i Wales dreide det seg nemlig om en pytonslange. Og ikke en sånn liten tass heller. Men en pytonslange av merket burmesisk.
Vanlig størrelse er fra 5-7 meter lang, mens rekorden er hele 8, 2 meter. Til en sammenligning nærmer jeg meg 1.8 meter.

Jeg er av typen som synes det er utrolig spennende å kjøre radiobiler, og de få gangene jeg av en eller annen årsak takker ja til å være med på tivoli, trives jeg godt med å holde veskene til de andre mens de er oppe i karuseller og annet roterende bannskap. Med andre ord, ingen særdeles modig sjel.

Nå har det seg slik at jeg ikke har noen utpreget frykt for innsekter og reptiler, men har nok behov for en noe større radius på komfortsonen når det dreier seg om små skapninger, kontra det jeg ser for meg at jeg hadde hatt med en pingvin eller en valp.

Så jeg forestiller meg da om jeg hadde bodd i nabolaget til denne waliseren som hadde gått til anskaffelse av en orm som kan dra seg ut over 2 av soveromsveggene mine i rekordstor størrelse, og enda litt til. Og nei, det hjelper fint lite om den «bare» blir 5 meter.
Og om jeg da hadde kommet spaserende ute i nabolaget, iført cordbukser, skjorte, en vest og sixpence, med et strå i munnviken (som jeg ser for meg at jeg trolig hadde gått kledd dersom jeg hadde valgt å bosette meg i Wales. På føttene? Ingenting selvsagt.), og plutselig sett en 150 kilos tung pytonslange hengene i telefonledningen over meg, hadde jeg trolig sagt fra meg retten til å kommunisere meg omverdenen med stor glede, og tygd over kabelen umiddelbart.

Jeg har selv holdt en pytonslange – riktig nok ikke av dette kaliberet, men en relativt voksen sak det også. Og det var aldri noe tvil om hvem som bestemte hvor vi skulle. Og jeg ser derfor for meg denne saken, som veier nevneverdig mer enn meg selv, heller ikke lar seg styre så lett. Den reagerer vel neppe heller på «sitt, ligg, bli, spill død, hent pinnen, lag middag» og andre kommandoer folk lærer hundene sine, så om den først har bestemt seg for en bamsekos, er det svært få veier tilbake.
Jeg hadde nok tatt en svært rask beslutning om å prøve å slutte å puste, med hensikt før den rakk å ta knekken på meg.

Slangen i Wales hadde kommet seg hele veien over til nabohuset – på telefonledningen – og var halvveis på vei ned i et avløpsrør da de fikk fangent den.

Igjen, dersom jeg hadde bodd i nabolaget, og en slange hadde forsvunnet ned i et avløpsrør, hadde jeg gitt bort huset, snekret meg et reir i toppen av et tre, for så å sage bort bunnen av det, og gjort mitt fornødne i toppen der.

Jeg ønsker med dette å si på forhånd takk til alle naboene mine som ikke kjøper seg en slange som er større enn en bil. Eller en moped, eller en halvliterflaske. Det hadde ikke vært mye til God Nyhet for meg.