Hva er galt med folk?

Nettroll er blitt en fenomen verden ser mye til. Det kan komme i form av mobbing, det kan komme i form av trakassering, det kan komme i form av unyttig eder og galle folk lirer av seg fordi de er dumme, ikke vet bedre og har et miserabelt liv.
Og jeg er faktisk i tvil om hvilken av formene som irriterer meg mest.

Humant sett bør man selvsagt velge mobbing og trakassering. Det er ikke bra når noen får andre mennesker til å føle seg nedfor, og å be folk skade seg selv.
Å si til folk at de er udugelige. Å si at dem ikke er godt for noe i denne verdenen. At verden klarer seg bedre uten.

Snakk om skivebom…

Bildet er hentet fra denne siden.

Nå skal det sies at jeg ikke skriver dette fordi jeg i særlig stor grad har blitt utsatt for dette selv. Det har jeg ikke. Mitt eget kommentarfelt går jeg gjennom, ellers styrer jeg stort sett unna. Så til dere som prøver å komme gjennom til meg på et kommentarfelt ute på Facebook, eller hva det måtte være, dere får heller sende meg ei brevdue (det hadde faktisk vært helt konge).

Nei, jeg reagerer faktisk på dette når jeg leser andres saker. Spesielt saker på Nettavisen. Uten fare for å inkludere meg selv, må et lite knippe av leserne til Nettavisen være folk som står plassert lengst bak mål. Faktisk så langt bak mål at du ikke kan se banen ved hjelp av en stjernekikkert engang.
Støtt og stadig ser jeg følgende meldinger i kommentarfeltet under sakene: 
«Herregud, nytt lavmål av Nettavisen.»
«Hva faen er vitsen med å skrive dette? Kjeder dere dere?»
«Dårlig journalistikk. Dette visste vi fra før.»
«Nettavisen suger.»

Jada, man kan se på noen av kommentarene at forfatterne av ordene trolig har eldre søsken som ikke har nådd konfirmasjonsalder enda, men lell.
Jeg ser for meg at det må være spennende å være journalist i en hvilken som helst nettavis, dersom det hagler inn slike meldinger etter du har publisert en sak.
Hvorfor leser dere en nettavis dere hater så intenst, som er så ubrukelig som dere sier?
Nettavisen publiserer saker som interesserer enhver. Ikke bare folk med én type meninger, eller én type bakgrunn. Det hadde vært rart om dere digget hver enkel sak, og alt bare traff dere midt i hjerterota. 
Nei, det er nok helt naturlig at ikke alt faller innenfor kategorien «min interesse», men jeg går da for pokker meg ikke på frontalangrep på journalisten som har skrevet saken, fordi jeg ikke bryr meg hvilken sports-bh man bør bruke på trening, eller hvilke typer epletrær man bør plante på sørlandet?
Ta dere sammen, da!

Jeg har ikke tenkt å sitte å gå gjennom haugevis av kommentarer for å vise til konkrete eksempler; jeg trenger nemlig bare én sak til det.

Nemlig denne saken.

Til dere som ikke gidder å inn å lese, så omfatter det i korte trekk en lærer fra De Forente Stater (USA/Amerika til dere som ikke fikk tak i den, eller dere som trodde jeg henviste til Emiratene) som arbeidet på en skole der elevene karaktiseres som «mindre heldige stilt» enn mange andre.
Læreren ønsket å vite litt mer om elevene sine, og satte derfor i gang en aldri så liten mini-kampanje der hun engasjerte og motiverte elevene sine til å skrive små oppgaver som startet med «I wish my teacher knew», for så å komme med historier som de, ja, enkelt og greit ønsket at læreren visste om.
  Responsen ble enorm og den ene eleven etter den andre åpnet seg opp som en ringperm, og historier som disse kommer frem:

De tre kommende bildene er hentet fra selve saken hos Nettavisen.

Et barn vil at læreren skal vite at de ikke har blyanter hjemme, og at han eller hun derfor ikke får gjort leksene sine.

Et barn unnskylder seg med at bestefaren nettopp døde, og at familien derfor har mye å tenke på om dagen.
Et barn ønsker at læreren skal vite at han/hun ikke bror sammen med broren, men tydeligvis skulle ønske at det ikke var slik, mens en av de andre elevene ønsker flere venner, og enda en får følelsene sine såret.

Så denne, der en av elevene forklarer læreren, beklager seg, at årsaken til at lekseplanen ikke alltid er signert, er fordi moren til barnet ikke er så mye hjemme.

Dette treffer selvsagt meg litt til venstre for senter av brystkassa.
Det er vondt å tenke på at det er barn som har det slik, og jeg har lyst til å sende en high five til læreren som har iverksatt dette, og som gjør at ungene får lettet litt på trykket, og at de får snakket litt om problemene sine, og forhåpentligvis kan få litt hjelp til å komme seg gjennom første del av livet.

Men så, mine damer og herrer, kan jeg – og la meg på forhånd unnskylde språkbruken som tidvis vil være tilstedeværende i kommende tekst – presentere menneskets verste fiende….

Mennesket selv.

En fyr ved navn Martin kan ikke se godheten i dette.
Martin, ditt jævla rasshøl, som jeg ser for meg sitter midt oppi et miserabelt liv, der den eneste sexen du får gratis, er den du har på enmannshånd, og ikke kan se gleder på andres vegne.
Det du påpeker faller på sin egen urimelighet, og du sier at det var veldig få i din klasse som hadde så fin skrift i den alderen, og mener derfor at læreren har diktet opp dette selv for å bli populær på Twitter.
Hva i alle dager?
For det første, det står ikke noe som helst om hvor gamle elevene er. Det står at læreren er nyutdannet; betyr det noe som helst for alderen på elevene? Det betyr ikke engang noe for alderen på læreren!
For det andre, dersom du synes denne skriften var så voldsom flott, har jeg et personlig ønske om å se håndskriften din, og jeg må si meg både forbløffet og imponert over at du i det hele tatt klarte å finne frem til bokstavene som utgjorde den setningen du klarte å lire av deg i kommentarfeltet. Hva slags klasse gikk du egentlig i? 
Det er så patetisk som det kan bli, rett og slett. Vi burde egentlig alle synes synd på deg, som ikke klarer å glede deg over slike ting, og ikke klarer å applaudere mennesker som setter i gang slike tiltak, som gjør verden til et bedre sted å leve for noen. Selvsagt kan man gå i dybden og lure på hva slags oppvekst du hadde selv, som gjør at du ikke liker at andre mennesker har det greit.
Igjen, jeg må spørre, hva i alle dager?
Hva er galt med sånne som deg? 

En kar ved navn Waldemar, påpeker at Media, regjeringens løpegutter, her gjør dette for å bryte opp familier og for å lage helvete.
Klart det. Det var ikke mye godhet i det hun gjorde. Dette er et komplott!! Vet du hva Waldemar? Jeg blir jaggu ikke overrasket om det er Olsen-banden som står bak.
For å rydde bordet for ironi og humor, Waldemar; dersom en gutt- eller jenteunge har dårlig samvittighet overfor læreren sin fordi han/hun ikke får gjort leksene sine fordi moren så godt som aldri er hjemme – ja, da fortjener kanskje denne moren å bli sett litt nærmere på.
Og angeånde droner i sivilt luftrom, tror jeg ikke vi trenger det. Noe sier meg at du mener du blir overvåket uansett.

Så har du disse som bare ikke liker saken, og dermed må få ut litt av det sure oppstøtet som stadig ligger og presser på.
I saken nevnes det at dette ikke er noe som har fått oppmerksomhet helt her hjemme enda, og påpeker dermed at saken ikke er rykende fersk.
Så kommer disse fjøsnissene hoppende:
«ÆÆÆH! Gammel sak! Lest det før! Kopiering! Surfet seg frem, glemte å sjekke dato!»

Herregud, hva så? Dette er en amerikansk sak, journalisten syntes det var en fin sak, og skrev om den.
De fleste leser saken, synes det var en fin sak, og trekker litt på smilebåndet etter å ha lest ferdig. Noen tørker kanskje til og med en tåre.
Så har du noen som ikke så helt poenget med saken, og dermed trekker litt på skuldrene og går videre.
Men så har du disse menneskene som må få frem hvor dårlig dette var! Som absolutt må skrive at journalisten er et idiotisk rasshøl som ikke duger til noe som helst, til tross for at de aldri har møtt vedkommende.
Disse som bare må få frem at det ikke finnes noe positivt i livet. Kun dritt. En regnværsdag fra A til Å. Lyset i enden av tunnelen er ikke annet enn toget som kommer mot deg i en voldsom fart.
Hvorfor? Hvor ligger gleden?

Og disse som bruker kallenavn når de skal ytre seg i det offentlige rom – hva er greia med det?
Det brukes unnskyldninger som at de ikke kan ytre sine meninger på grunn av jobb, for eksempel.
Ja, jeg ser at det kan være visse unntak på denne, men vel, dersom du har en mer eller mindre vanlig jobb, kan jeg hjelpe deg å påpeke at det trolig da er meningene dine man kan sette fingeren på for å finne ut hvor skoen trykker; ikke nødvendigvis arbeidsgiveren din.
Du skal ha relativt radikale, sterke og kontroversielle meninger før en «normal» arbeidsgiver begynner å legge seg opp i hva du skriver i diverse kommentarfelt rundt på nettet.
Eller er det nettopp det at du må tenke deg om to ganger før du publiserer det du har skrevet, som er problemet ditt? Det at du ikke kan kalle folk for akkurat det som måtte passe deg? At du ikke kan mobbe, trakassere og spy ut en syre som gjør slutt på til og med den verste sort ugress; er det dette som gjør at du ikke kan stille med fullt navn?

Følgende bilde, hentet fra Twitter, synes jeg er intet mindre enn fantastisk.

Nå kan det selvsagt være jeg tar grundig feil angående denne saken med læreren, og det kan være at Mr. Negativ har rett i sin spådom han måtte stikke fingeren i halsen for å få utløp for; men for alt i verden, hva er poenget med å hoppe ut med armer og bein å påstå dette før du i det hele tatt har en anelse om det finnes så mye som en fingerklype med sannhet i det?
Hvorfor tar du disse sorgene på forskudd? 
Det er greit å ha en dårlig dag, men det får da være måte på?
Dette er ikke snakk om å stå opp på feil fot, men å våkne opp og oppdage at du mangler begge beina. Da kan jeg forstå at du er litt ilter, spesielt da om du hadde dem kvelden i forveien.
Og angående språkbruken min over, har jeg allerede beklaget dette, og jeg har selvsagt ikke noen grunnleggende fakta å legge frem som viser at denne ene karen her betaler for sex, og ellers ikke får seg noe. 
Ikke noen mer fakta enn at jeg har aldri møtt noen som har hatt et aktivt sexliv i større eller mindre grad, og samtidig vært så sure og gretne.
Det kan også påpekes at jeg kanskje ikke er så mye bedre enn han selv, siden jeg også på samme måte går til angrep på han, som han gjør på resten av verden.
Til det har jeg ikke så mye annet å si enn: Jo, det er jeg faktisk.