God morgen,
Lille-lørdag!!
Yay!
Og dere vet hva det betyr?
Helt riktig! Søppelbilen kommer hit i morgen!
La oss glede oss i kor! (Lag den lyden du lager når du gleder deg)
Gårsdagens VG-Nett hadde publisert en sak om i hovedsak dreide seg om underslag mot staten Norge.
Når jeg leser den setningen, underslag mot staten Norge, er det første som slår meg en mann i midten av førtiårene som er møkklei av jobben sin. Ja, ikke bare sin egen jobb, men alle andre sin jobb også. Det å jobbe kan faktisk ikke falle vedkommende inn, og han ser derfor en enkel løsning med å gå til legen, klage på rygg- og skuldersmerter, som legen ikke kan bevise verken fra eller til, i såpass høy terskel at det å være arbeidsfør rett og slett ikke er mulig.
Noen leger gjennomskuer forsøket og ber vedkommende ta seg i nakken og komme seg på jobb, mens andre gir mannen en sykemelding et par uker, slik at han får litt tid til å komme seg på beina – noe han trolig klarer også etterhvert.
Men så har vi disse legene (jeg sier ikke de har en enkel jobb – jeg misunner dem ikke!) som går inn for at vedkommende skal få flytte til Thailand for å heve uføretrygden sin fra en strandrestaurant i Phuket, mens han tar på seg oppdrag som å male hus, snekkerarbeid, rørlegging, betongarbeid, jernbinding, og andre fysiske jobber, til tross for sine «kraftige smerter» rundtomkring i kroppen.
Men i dette tilfeller VG-Nett melder om dreier det seg om svindel i litt større skala. Ikke nødvendigvis større fra et økonomisk ståsted, men på en relativt mer kynisk måte.
Organisasjonen Action Against Hunger, som jeg hadde forkortet til AAH, men som av en eller annen årsak forkortes ACF, fikk økonimisk støtte til å foreta seg humanitært arbeid knyttet til en del landsbyer de jobbet i.
Så viser det seg at….
….landsbyene ikke finnes.
Ok…
Her har vi flere å tømme tjære og fjær over.
For det første så kvalifiserer det å dikte opp det at du driver med humanitært arbeid, uten at du faktisk gjør det, til en hedersplass i helvete, like ved siden av J.P Morgan og Idi Amin.
Det er omtrent på samme hylle som å brutalt rane en tohundreåring med gåstol, mens han ligger lammet i senga si på eldrehjemmet og ikke kan røre seg.
Hvis det er så utrolig tungt for deg å stå opp om morgenen og komme deg på en vanlig jobb kl. 07.00 om morgenen, er jeg sikker på at det finnes arbeidsgivere som strekker seg til å gi deg en viss fleksitid.
Dersom du har strevet i årevis for å få deg jobb og ingen vil ansette deg, kan det være du må klippe deg, ta ut de fjorten piercingene du har i trynet, og angre på tatoveringen som dekker kinnet ditt, fra øre til øye.
Og ja da, jeg er fullstendig klar over at det finnes andre muligheter for at folk ikke får seg jobb. Jeg skal helt ut på spissen for å fremvise budskapet mitt. Bli med vel…
Men å påstå at du faktisk bør få oppkalt en ny helligdag etter deg, som f.eks. St. Kåre, fordi du jobber døgnet rundt, mer eller mindre dugnad, i førtitre grader i skyggen, for å bekjempe vold mot kvinner, mens du faktisk lever livets glade dager i en lounge full av brennevin og prostituerte, mens du hører på afterski-musikk (en dag skal jeg ta et eget oppgjør med akkurat det) og pusser solbrillene; DET er lavt det.
Det er faktisk tre etasjer under kjelleren. Og nei, ikke den vanlige kjelleren. Parkeringskjelleren. Den som er mange etasjer under den vanlige kjelleren igjen. Der ja!
Så må vi snu litt på krona.
I den andre enden sitter det nemlig en statsminister, som har satt sammen en regjering, som har satt sammen et departement, som har satt sammen en komité, som har satt sammen en gjeng med løkhoder som sitter og deler ut disse pengene.
For selv om de som står bak denne svindelen ikke fortjener pålegg på brødskivene sine, er det også noen som har gitt dem pengene.
Jeg skal ikke påstå selv at dersom en hadde kommet på døra mi og tigget penger fordi en landsby med et navn bestående av åtte ganger så mange konsonanter som vokaler, så hadde jeg pekt på vedkommende og ropt «HAH! Den landsbyen finnes ikke! Mobmbmbmb? Niks, eksisterer ikke. Gå hjem, din frekkas!», mens jeg hyttet med neven der han måtte ta sin hatt og gå slukøret hjem uten en krone.
Men før jeg hadde gitt fyren et sekssifret beløp, har jeg høye nok tanker om meg selv til at jeg velger å tro at jeg i det minste hadde utført et aldri så lite Google-søk eller andre måter å gjøre research på, om stedet de skulle arbeide på. I alle fall dersom jeg aldri hadde hørt om stedet
Jeg er mer en middels fristet til å ringe denne gjengen og fortelle at jeg trenger firehundretusen kroner – i første omgang – fordi jeg skal bygge et feltsykehus i forbindelse med borgerkrigen som har brutt ut i Sør-Audnedal. Og når de spør når dette hendte, skal jeg kikke på dem som om de var idioter – de må jeg jo ta utgangspunkt i at de er, så den jobben bør gå greit – og spørre om de virkelig ikke har fått med seg det? Lyngdal og Farsund renner jo over at titusentalls med flyktninger.
Så er det bare å oppgi kontonummer, som selvsagt har tilhørighet i Sveits, og leve Herrens Glade Dager i Phuket, sammen med gutta som «arbeider i Afrika», og skåle og synge «I love norwegian country» av Bjøro Håland på karaoke.
Og når jeg går tom for penger, drar jeg bare tilbake og sier jeg trenger en million til, ettersom jeg skal drive humanitærarbeid i Bergen, som brant ned – igjen.
Jeg er selv ikke så mange dagene unna en tilværelse som arbeidsledig. Jeg ser i grunnen ikke så mørkt på det.
Legg igjen en kommentar