Hjelp, fuglen har rømt – Facebook i sitt ess

Etter Facebook kom i 2006-ish har verden definitvt krympet betraktelig. Vi har fått kontakt med gamle klassekompiser, vi ser når folk gifter seg, blir minnet på bursdager vi ikke bare har glemt, men ikke viste eksisterte en gang; og gratulerer dermed med dagen, selvsagt.
Vi ser også når folk blir skilt – og vi sender våre hjerter og klemmer, vi ser når folk dør – vi sender våre kondulanser, ikke minst ser vi når folk blir født – og vi får følge dem i bilder helt til de selv er gift, så får vi bilder derfra også – og vi irriterer oss grønne (Jepp, det var et stikk til dere småbarnsforeldre som poster bilder av barna deres med alle ansiktsutrykk som er mulig å oppdrive).

Julekort-businessen er for lengst gått av mote, og jeg er egentlig litt overrasket over at det i det hele tatt eksisterer lokalaviser lengre.

De gode gamle vinduskikkerne vi hørte om i alle nabolag, er nå byttet ut med mennesker som sitter med laptopen i fanget i en stue totalt blottet for lys, og priser seg lykkelig hver gang de finner en alenemor som ikke har lukket profil.
Personlig foretrekker jeg at en skummel mann sitter i sin egen stue og ser på bilde av meg mens han tar på seg selv, kontra at han står på verandaen min og gjør det samme.

Så har vi alle disse videoene som blir delt. Noen av dem er hysterisk morsomme. Noen av dem får deg til å konsentrere deg og stirre intenst på skjermen på dataen, iPaden eller telefonen din, og plutselig dukker det opp en ansikt som hadde skremt vannet av nøkken selv, og et brøl som gjør at muskelen som sitter mellom rumpeballene dine enkelt og greit slipper taket og du driter på deg. Disse går ikke under kategorien hysterisk morsomme.

Det nyeste fenomenet nå er at noen deler en video der det for eksemel står «OMG (Ungdommelig for Oh My God / Herregud) I can´t believe Justin Bieber said that to this little kid!» Og vi som har skadefryd som hobby lurer fælt på hvilken salat unge Bieber har tråkka i denne gangen, og vi trykker og åpner videoen.
Det begynner med litt lav snakking, og vi vrir opp volumet på bånn-hyle for å høre noe. Og de gutta som har satt sammen disse videoene (ja, jeg velger å tro at det er gutter; det er nemlig bare oss som ser humoren i dette – så lenge vi ikke blir skadelidende selv) skal ha skryt for jobben de har gjort, for akkurat i det samme sekundet som volum-indikatoren viser at den er topp og til og med lyser rødt for å fortelle deg at dette kanskje er litt for høyt, jo hva skjer da?
Det skal jeg fortelle deg.
Noen pornografiske kvinnehyl som en mann drømmer om å høre i virkeligheten, hele sitt liv, kommer ut av høyttalerne dine.
Nå kan man i mange tilfeller se humoren i dette, og dermed bare le av det.
Dog kommer det litt an på hvor du befinner deg når dette forekommer.

La oss si at du sitter på toalettet og din kone står og vasker gulvet like på utsiden.
Da finnes det ikke en unnskyldning i verden som er god nok. Du kan like greit legge kortene på bordet og innrømme å ha gjort noe du ikke har gjort. Tro meg, å prøve å bortforklare seg blir bare dumt. Ja, erfaringsmessig.

Det er også kjipt om du er i konfirmasjon, bryllup eller andre lignende selskap, lurer ut telefonen av lommen under en tale og sjekker Facebook i kjedsomhetens navn. Så går det noen få sekunder, så blir du stemplet som han som bare måtte se på porno mens gamle onkel Kåre holdt en rørende tale.

Vi har også en haug av grupper og sider på Facebook. Og det kan være vel og bra. GodNyhet.no har sin egen side du kan følge (Heter bare «GodNyhet» – lik siden og bli med i trekningen om en absurd god selvfølelse), og det finnes sider for allverdens. Vi som hater Karl I. Hagen, og vi som elsker han. Vi som vil ha bort paprikaen på Grandiosaen, og vi som vil beholde den.
Vi som vil at Donald Trump skal bli president, og vi som forstår at ikke det kommer til å gå bra.

Men den siste gruppa, som faktisk fikk meg til å skrive hele dette innlegget, er det mest hysteriske gruppenavnet og konseptet jeg har sett i mitt liv, mener og tror jeg sånn på stående fot.


Facebook-gruppen «Hjelp , Fuglen Har Rømt.»

 

Gruppa heter «Hjelp, Fuglen Har Rømt.», med en velplassert komma og det hele.

Navnet i seg selv finner jeg morsomt nok. I tillegg er altså gruppen for mennesker som har en fugl – som for min del sjeldent nok, da jeg kjenner kun én, så vidt jeg vet om (Gratulerer Kris Elling) – og som da har kommet i den kjipe situasjonen at fuglen er fløyet. Altså rømt. Forduftet. Borte vekk.
Hadde jeg hatt en fugl og den hadde flydd sin vei, hadde jeg nok relativt kjapt samlet familiemedlemmer og naboer for å holde en kjapp minnestund for fuglen, som vi aldri skulle komme til å se igjen.

Men her har vi altså mennesker som har opprettet en Facebook-gruppe for dette. Og vi ser meldinger som «Gråjaco funnet i Skien. Ta kontakt om du savner din.» og «Grønn normaltegnet undulatgutt landet i hage på Jessheim. Noen som savner han? Kontakt xxx xxxxxxx xxxxxxxx på pm.», samt diverse andre undulater og papegøyer som har tatt seg en tur ut i friluft. Og det virker tydeligvis også. Tilsynelatende er det personer som har fått igjen fuglene sine på grunn av dette.

Ikke misforstå meg. At et kjæledyr kommer bort, men blir funnet igjen og kommer til rette, er til å blåse fanfare for, både for dyr og eier. Og det kan godt være jeg kommer opp i en slik situasjon selv der jeg må benytte meg av denne siden – gitt at jeg ved en tidligere anledning har kommet opp i en situasjon der jeg har måtte skaffe meg en fugl i bur. 
Men jeg synes også at det er voldsomt morsomt. Gruppen virker relativt nyoppstartet og har allerede nesten hundre medlemmer. Jeg visste ikke at det fantes så mange norsktalende mennesker som hadde fugler som kjæledyr en gang. 

Så et klapp på skuldra til de som har startet denne gruppa, både for underholdningsverdien for meg personlig, men også for å hjelpe andre mennsker.

3xhurra!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *