Dagens viktigste nyhet er trolig at tidligere mister, nå frøken Jenner, Caitlyn etter et aldri så lite inngrep eller to, sliter med de nye brystvortene sine.
Sånn, da har jeg i alle fall nevnt det.
Jeg hadde også en tur innom min nye favoritt, nemlig Nordlys Nettavis, men i Nord-Norge er det tydeligvis festival om dagen, så da dreide stort sett hele avisen seg om det.
Gøy for dem at det skjer noe der oppe, og i tillegg er det fint vær. High five, nord!
De av dere som er interessert i historie vet kanskje en ting eller to om de gamle kongene i England, og regimet de kjørte på med.
De kappet både armer, bein og hoder av folk, gjerne bare for å statuere eksempler. Det var slik de var oppdratt, og hadde fått inn med både fars- og morsmelk at dersom man skulle klare å opprettholde respekt og makt, måtte man holde folket i frykt.
Ikke helt som i Norge med andre ord.
Jeg skal ikke være ignorant nok til å påstå at de tok feil. Til tross for at det var mistrivsel som felte den ene kongen etter den andre, og skapte opprør og førte til at en og annen Konge mistet hodet (bokstavelig talt) selv etter hvert.
Vi har et strålende eksempel på dette ved denne overskriften (utklipp fra Dagbladets Nettavis):
Jeg tok umiddelbart løpefart og endte opp på min høye hest, og skulle til å si at jeg kunne fortalt denne sjefen det her, før han satte i gang å gi ferier i hytt og pine.
Dog endte dette tilfellet med at de ansatte tok for lite ferie, og endte opp utbrente.
Bummer.
Så til alle sjefer der ute: Det nytter ikke være grei. Henrik / Henry VIII / 8. av England var det mange vil kalle en tyrann, men likevel godt likt av folket. F.eks. fikk han ikke en sønn da kona hans leverte barnet han hadde bestilt, så han ville skille seg. Dette var ikke lov, og dette endte opp med at hele England brøt med Paven, og han utnevnte seg selv til sjefen over alle sjefer, til og med kirken.
Så skilte han seg, fikk seg ei ny dame, bestilte nytt barn, fikk ikke sønn da heller, kappet hodet av henne – riktig nok med et sverd, siden øksene var kjent for ikke å alltid fullføre jobben på første forsøk (av en eller annen grunn), men ble nok fornøyd til slutt – etter å ha vært gift syv-åtte ganger. Men han var godt likt av folket, og visstnok en dyktig musiker. Så det går an å balansere.
Og fra en galning til en annen….
Se for deg at Adolf Hitler skulle kommet spaserende gjennom gatene i Berlin en dag. Eller hvilken som helst gate i Europa egentlig.
Jeg tror neppe han hadde fått samme mottakelsen han klarte å prate seg til i slutten av 1930-årene og et par år frem i tid.
Men en mann som prøvde nesten det samme, som faktisk lever i beste velgående, er denne mannen. Også utklipp fra Dagbladet.
Hadde det vært Neil Armstrong som hadde kommet syklende i romdrakt, hadde nok folk jublet.
Hadde det vært Louis Armstrong som kom syklende uten hender, mens han blåste på trompeten sin (hvis det er lov å si…), hadde også folk jublet.
Men nei da, her kommer nemlig Lance Armstrong. Mannen som holdt en hel verden for narr ved å påstå at han ikke hadde dopet seg. Truet venner opp og ned i mente, som kunne avsløre han. Betalte seg ut av det ene etter det andre. Han ville bli best, men klarte det ikke (han hadde trolig klart å sykle fra meg om jeg så hadde hatt hvilket som helst kjøretøy til disposisjon, men lell…). Så han jukset. Og nå er han altså tilbake.
Større testikler enn undertegnede, det skal du ha, mister.
Og når vi først er inne på doping…
De av oss som har hatt en karriere, eller vertfall trodd vi kunne kalle det en karriere, som Counter-Strike-spillere, må tro om igjen.
Det finnes nemlig profesjonelle Counter-Strike-spillere.
Tenk å leve av det da! Wow…
Jeg slo faktisk på TV-en for ikke så fryktelig lenge siden, og det var VG-TV-kanalen som stod på. Og der hadde de jaggu live-overføring fra en eller annen CS-konkurranse.
Det er nok 15 år siden jeg selv var en ivrig deltager på spillet, men å se et dataspill live-overføres, med kommentatorer og det hele, på TV; det hadde jeg ikke satt mange kronene på.
Til dere som ikke aner hva jeg snakker om: Det er et dataspill der men skal skyte hverandre. Hva som er så gøy med det? Det blir litt vanskelig å forklare i dag…
Og nå har det til og med kommet frem følgende, også utklipp fra Dagbladet sin nettversjon:
Han var dopet.
Jessunavn.
Om jeg skulle ha syklet i de kleivene i Frankrike, hadde jeg trolig sett etter muligheter for å få tak i en ryggsekk med amfetamin, med direkte tilgang, gjerne intravenøst, for å hente noe ekstra energi. Jeg skal ikke si at det Lance Armstrong gjorde var riktig, men selv er jeg en person som risikerer å få sting/hold i ei rulletrapp, så jeg har da litt forståelse for den derre «Oooohfffffff»-følelsen man får når man ser alle de bakkene man skal tråkle seg oppover.
Men her har vi altså et par soldater som har dopet seg for å spille dataspill.
Jeg er fullstendig inneforstått med at menneskeheten kommer til å kjøre seg selv på rævva om ikke veldig mange årene til. Det forstår man når man ser på Paradise Hotel, og man gruer seg umiddelbart til å bli gammel og en dag være avhengige av at disse tar verden videre.
Til nå har jeg hatt som referansepunkt at menneskeheten er på vei nedover når man ser at folk må sette opp «Søppeltømming Forbudt»-skilt, for at folk ikke bare skal stoppe langs veien og kaste den gamle tørketrommelen de hadde med seg bak i bilen.
Mitt nye referansepunkt er at en profesjonell dataspiller har vært dopet.
Lykke til, til oss alle sammen.
Legg igjen en kommentar