Ja, Aftenposten har altså en film på følgende link:
http://www.aftenposten.no/webtv/#!/video/101251/kortfilm-prematur
Det skal sies at jeg ikke har sett filmen selv. Det gidder jeg ikke. Det er en kortfilm, og overskriften til linken man skal trykke for å se filmen, er «Hvordan skal man takle første møte med svigers».
Jeg skal vel ikke hardnakket påstå at tittelen sier at de har fasiten, men det er jaggu ikke langt unna. Og da er man ute på dypt vann. Det finnes like mange måter å overleve / komme greit ut av første møtet med svigers, som det finnes forskjellige svigerforeldre. Og derav like mange fasiter på hvordan man kommer seg gjennom første dagen/kvelden/helgen med dem.
Nå skal det sies at jeg har trukket et relativt langt strå når det gjelder svigerforeldre, men uansett hvor supre de måtte både være, og ha rykte på seg for å være, så er det noe med den første gangen. Jeg husker første gang jeg var med den som skulle vise seg å bli min kone, hjem for å hilse på svigers.
Jeg er definitivt ikke den sjenerte typen, men man vil selvsagt gjøre et godt førsteinntrykk, og buser ikke på med den groveste grovisen du noen sinne har hørt og skrattler så høyt du bare klarer, mens du stolt viser frem både drøvel og halve spiserøret ditt.
Jeg kjenner noen vitser som ikke hadde egnet seg for internett en gang – og ja, da tar jeg i betraktning hva annet som finnes rundt på nettet.
Dette er ikke måten å imponere dine fremtidige svigerforeldre på.
Kleskode har selvsagt også en finger med i spillet.
Dersom første møtet med svigers tilfeldigvis utspiller seg på en strand, er badebukse og t-skjorte en ok kombinasjon. Ideen om å møte opp i en heklet stringtruse kan man legge igjen hjemme sammen med alt annet lignende. Det samme gjelder lusekofte. Uansett hvor mye humor det er, vil de bare tro du er sprø.Selv hadde jeg digget ideen, men heller at en kompis jeg har kjent i mange år hadde gjort det, enn en villt fremmed fyr jeg skulle treffe for første gang. Og vertfall om vedkommende hadde datet dattera mi. Det hadde nok endt med det ene møtet.
Nå legger du sikkert merke til at jeg ikke kommer med så mange løsningsorienterte forslag her, mer hvorda man ikke skal gjøre det.
Det er ikke tilfeldig. Et par av salatene jeg har tråkka i, innebærer noen av mine første møter med svigers.
Det skal sies at det første møtet gikk knirkefritt, da jeg egentlig stort sett satt og svarte på spørsmålene jeg ble stilt, og ellers satt og smilte og takket høflig nei til det meste jeg ble tilbydt.
Det var nok siste gang jeg gjorde det. Nå blir jeg mer forbanna dersom jeg ikke får mat, og svigermor vet at svigerfar og meg er som gutten som kapp-åt med trollet – dog uvisst hvem som har hvilken rolle. Trolig bytter vi på det. Så det er aldri mangel på mat og tilstelning, og jeg takker aldri nei til noe som helst lengre. Og jeg sitter ikke stille og rolig og venter til jeg blir snakket til. Jeg jabber. Slik jeg best kan.
Men som tidligere nevnt, var det ikke slik denne første gangen. Men jeg kom da vertfall fra det uten de helt store ripene i lakken. Liker jeg vertfall å tro.
Det jeg mener må ha vært gang nummer to (kan ha vært både tre og fire) derimot, gikk ikke så knirkefritt.
Vi hadde sittet hos svigers og antakeligvis hatt noe god mat og sittet og jabbet – ja, det er faktisk ikke sikkert jeg i det hele tatt var blitt så modig. Mulig jeg høflig satt og lo av vitsene dems gjennom hele ettermiddagen. Jeg var strålende fornøyd med enda et vel gjennomført møte, og klappet meg selv imaginært på skuldra da vi gikk ut. Det hadde vært litt dumt å faktisk klappe meg selv på skuldra, siden hele slekta fulgte meg ut. Vi stod og pratet litt på utsiden, og til slutt takket jeg for meg, høflig som jeg er var.
Det neste som skjedde, har jeg gått gjennom mentalt et par ganger. Jeg har laget meg en liste inne i hodet mitt, med en oversikt over ting som kunne gått verre. Det er ikke mange punktene som ligger over dette.
Jeg kasta meg strålende fornøyd inn i bilen – min tidligere stolthet, en rød Golf III ´95, og jeg var storfornøyd med meg selv. Jeg følte jeg hadde gjort en solid innsats, og vel gjennomført operasjon for at de skulle sitte igjen med en følelse at det var en god svigersønn de hadde fått. Riktig så fornøyd var jeg med meg selv. Jeg vinket, de vinket tilbake, alle smilte, sola skinte, været var flott, livet var herlig.
Så rygga jeg over katten dems.
Dæven sprute.
Jeg kjente først en liten dump, snudde meg smilende mot slekta som stod ved siden av bilen. De smilte ikke tilbake lengre.
I sidesynet så jeg en katt som kom krælende ut på frambeina, med et par bakbein som hadde slutta å virke.
Dersom noen ute i det ganske land har én kommentar som er passende å komme med i en slik situasjon, hadde det vært moro å få servert den.
Ikke det at det hjelper noe nå – 10 år senere. Men jeg hadde likt å vite. Bare for gøy.
Å si at jeg følte meg utilpass, ville ikke engang vært i nærheten av den følelsen jeg satt med. Så de prøvde sånn halvhjertet å si at det kunne være den kom seg igjen om noen dager. Jeg svarte ja, at det var godt mulig, og at vi bare måtte satse på det. Vi var vel alle relativt klare over at vi stod og løyv hverandre midt opp i trynet. Men det var verdt forsøket. Kanskje håpte vi litt at det skulle gå også.
Katten ble tatt av dage 24 timer senere.
Så slik var mitt – om ikke første, så vertfall tett opptil – møte med svigers. Av en eller annen årsak fikk jeg noen sjanser til.
Videre kommer en historie som har 18-års grense, siden den inneholder alkohol, og hvordan man ikke skal håndtere det. Og verfall ikke kombinert med et av de første møtene med svigerfar.
Ikke så alt for mange ukene etterpå katte-hendelsen var min daværende kjæreste, nåværende kone, og jeg på byen. Jeg var i strålende humør (kanakkas) og fant ut jeg skulle spandere noe å drikke – hva som helst – på noen – hvem som helst.
Så jeg brøyta meg inn mellom to svære bamser av noen menn som stod i baren, som jeg aldri før – eller senere – har sett noe til.
Dette var like før stengetid, så vi var nok en glad gjeng alle i området.Jeg, som ikke er veldig lang, kikket smilende opp på de bødlene som kikket rart ned på meg, mens jeg la armene mine rundt en av hver av dem og sprte hva vi skulle ha å drikke.
Svaret kom på bergens dialekt. Flaming Lambourghini.
Det finnes 3 og en halv forskjellige typer mennesker i denne verdenen i forhold til dette emnet.
1. De som aldri har hørt om Flaming Lambourghini.
2. De som drikker det jevnlig (dere teller bare en halv, for dere er ikke mennesklige).
3. De som har hørt om det, men aldri prøvd det; og derfor skal til å prøve det (dette er kategorien jeg var under da historien fant sted)
4. De som har smakt det, og har sverget på sine avdøde kjæledyr at de aldri skal drikke det igjen (kategorien jeg er i nå – selv 10 år senere).
Kort fortalt til dere som ikke har prøvd det: dere får et glass med et par typer sprit oppi, og mens du drikker dette, står bartenderen – med et ansikt du aldri kommer til å glemme – og tømmer oppi en eller to andre sprittyper. Du finner sikkert en mer korrekt og nøyaktig beskrivelse på det store internettet.
Dette fører selvsagt til at du blir veldig full, veldig raskt. Noe man gjerne er ute etter når man er 14-20 år gammel. Noen mener at de la det fra seg da de bikka 16, men dette er en myte.
Det å bli veldig full, veldig fort, når man allerede har vært på både vorspiel og bar i timesvis, er jo ikke noe man burde etterstrebe.
Det å spandere en drink som koster mer enn to reoler på IKEA, på noen totalt ukjente mennesker, er heller ikke å anbefale.
Dette endte selvsagt opp med et baluba av de sjeldne.
Min kone og meg kom oss på bussen (frem til for et par måneder siden, var dette siste gang jeg tok buss – så nesten 10 år uten) for å komme oss hjem.
Jeg slokna som en fyrstikk i et akvarium, og våknet leeeenge etterpå av en følelse mange av oss har kjent.
Selv om festen var godt over for min egen del, hadde festen inni meg nettopp startet. Stemningen var til å føle på, og de som holdt festen inni der var ute etter å løfte taket. Og måten de skulle gjøre det på, var selvsagt å sette fart mot taket.
Så alt jeg hadde dyttet i meg i løpet av kveldne, av både spiselig og flytende, kom i rekordfart opp fra magen, opp gjennom systemet, trengte seg gjennomspiserører – ustoppelig. Øynene mine, som i utgangspunktet ikke hadde tenkt å komme på jobb før morgenen etterpå, bråvåknet og hjernen koblet inn, og sammen lette de etter et passende sted å kvitte seg med dette som var på vei ut.
Så sluttet alt, utenom brekningsmuskelen, å virke. Brekningsmuskelen har nemlig samme funksjon som disse grønne skiltene over nød- og vanlige utganger, som, selv etter alt annet har sluttet å fungere, lyser i mørket og viser deg vei.
Nå skal jeg ikke påstå at brekningsmuskelen min var interessert i å vise meg vei, tvert i mot var den ikke interessert i å ta hensyn til noe som helst. Det skulle bare på jobb. Kveldsvakt, nattevakt. Typisk.
Så jada, som du sikkert har forstått for flere avsnitt siden, så spøy jeg på bussen.
(Jeg tipper du lurer fælt på hvor svigers kommer inn igjen i bildet her – slapp av, det er ikke riktig enda, men snart)
Det lille glimtet av hjerne som fremdeles var oppe og gikk, forstod at jeg ikke hadde noe som helst å gjøre på denne bussen. Jeg kunne heller spasere hjem. Så jeg trykka på stopp-knappen. Fruen min fulgte hoppende glad med meg da jeg ramla ut av bussen med et brøl.
Dessverre var ikke bussen kjørt mer enn 800 meter ut av byen, og jeg hadde nesten 2 mil igjen.
Min kone fant løsningen ganske raskt. Ringte svigerfar som var på nattevakt – måtte gå fra jobb tidligere enn planlagt, for å hente en ubrukelig svigersønn som lå og sov ved ei bensinpumpe, på en stengt bensinstasjon. Jeg håper i det minste de ansatte har kost seg med video-opptakene.
Så det jeg anser som svigerfar sitt fjerde møte med undertegnede, ble gjort fra mitt ståsted – liggende i baksetet av en Audi, mens jeg mumlet ut noen grøtete setninger hver gang han måtte stoppe fordi jeg måtte spy.
Selvsagt kan man gå tilbake å se hva som var skyld i hva, men det jeg forstår meg minst på, er hvordan i alle dager svigers ikke tok seg en prat med sin datter for å spørre om hun virkelig ville inn på denne stien. Enten har de ikke gjort det, ellers har ho ikke hørt etter på hva de har sagt.
Det er bare å bøye seg i støvet. Jeg kommer ikke til å gi min datters fremtidige dates så mange forsøk.
Så det eneste tipset jeg kan gi er; ikke gjør som meg. Denne gangen heller.
Legg igjen en kommentar