Enda et tråkk i salaten…

De av dere som kjenner meg – ikke engang bare de av dere som kjenner meg godt – vet at dersom jeg hadde fått en tier hver gang jeg tråkka i salaten, hadde jeg trolig eid Sverige nå.
Dog litt usikker på hva jeg skulle brukt Sverige til, men det har sikkert sine fordeler og bakdeler å eie et område som er større en landet man bor i, som dessuten har billigere øl enn Norge (ja, de også).
Mitt første oppdrag hadde mest sannsynlig vært å lære dem å si pølse.

Nok om Sverige…

Tilbake til meg….

Det ligger litt i kortene (ordene) her allerede at dette ikke er en nyhetssak, men en sak om meg selv.
Bank i bordet, så har det da ikke kommet i nyhetene enda.

Så, til saken…

Til deg som stod på busstoppet på Mosby i dag. Du stod der og slappet av i solsteiken og koste deg. Du ventet sikkert på bussen, slik mange gjør når de står på et busstopp. Ikke mange bekymringer så ut til å plage deg. Så kom jeg.

Vi har, som mange andre familier i Norge, 2 biler stånde hjemme foran huset. Noen har dem bak huset også. Eller ved siden av.

En av bilene er relativt ny og flott, så den får selvsagt ikke jeg, som ektemannen i huset, bruke noe særlig.
Jeg bruker da min gamle Honda, som er nevnt i en bisetning eller to i et av de tidligere innleggene.
I den kone-kjørte bilen vår har vi liksom fasiliteter som bluetooth, gps, håndkontroller til alt mulig rart, mikrobølgeovn, kjeller og hems (finn 2-3 feil…)
I Hondaen har jeg radio.
Så de gangene jeg skal høre på noe annet enn radio, er det inn med ørepluggene, gjerne med tilhørende synging for full hals.
Og det er klart, når jeg sitter med disse øretelefonene på meg, høres det ut som om jeg ikke bare klarer å følge den som synger, men faktis et hakk eller to bedre. For dem som ikke hører et pip fra ørepluggene mine, høres dette nok en smule annerledes ut. Det beklager jeg.

I dag har det også vært strålende solskinn, og til tross for at jeg har en velfungerende aircondition, kjørte jeg av en eller annen årsak med vinduet nede. Det gjør jeg sjeldent; nettopp av den grunn at jeg ofte synger i bilen. Høyt.

I dag hadde jeg altså vinduet på pasasjersiden nede. Blir fort litt mye vind når man har sitt eget nede.
Dessuten ville vel sjebnen ha det slik.

For de av dere som vet hvor Mosby er, så er ikke hele Mosby alltids fyllt av folk, bortsett fra akkurat midt i suppa, der det også ligger en bensinstasjon og en butikk. Kommer man kjørende fra Kristiansand, får man – tydeligvis jeg i alle fall – litt sånn følelse at det ikke er så mange rundt deg. Derfor kan du synge i bilen. Glede.

Det er bare å glede seg over de av oss som en gang gikk med en drøm om å vokse opp som en gangsterrapper, med pistoler under puta, og skuddsikre vinduer i bilen, ikke fikk ønsket vårt oppfylt. Vel, noen har gjort det, da…
Jeg gjorde ikke.
Men, det betyr ikke at jeg ikke har hørt mye på musikken, og dermed kan sangene.

Så i det jeg blåste fordi deg, du, der du stod på busstoppet, hadde jeg kommet til setningen «Motherfucker, I´ll blow your brains out!«, som jeg da brølte ut i et heller aggressivt toneleie.

Det faktum at du var utlending gjør ikke saken noe bedre. Så før jeg blir stemplet med et hakekors i panna – nei, jeg er ikke rasist. Det var bare det at både du og jeg var litt uheldige med miksen av temperaturen ute i dag, tid, sted, og sangvalg, og at den sangen var kommet akkurat så langt som den hadde.
Hadde ting vært annerledes, og vi hadde hatt litt mindre uflaks, kunne du fått servert setninger som «As long as you love me» eller «You´re beautiful».

Så du trenger ikke ligge våken om natta for å vente på at jeg kommer og blåser hodet av deg. Det kommer ikke til å skje.

Så jeg løfter hendene i lufta og sier «my bad»!

Vi får satse på at dette holder seg unna nyhetsbildet, og ikke ender opp som verken en dårlig eller God Nyhet.

Ha en god ettermiddag.