Drep deg selv, di hore.

Se for deg en vegg. Gjerne en lettvegg. Gjerne på en slik måte du ser på film, der det ligger en person i en seng, så går kameraet over i neste rom, ovenfra, så ligger det en annen person i sengen i rommet ved siden av.
I den ene sengen sitter to jenter. Den ene jenta sitter med en laptop, mens den andre sitter med en smarttelefon.
Sammen sitter de og løfter seg selv opp. Ikke for å løfte hverandre opp. Det gjør de også, men det er ikke derfor. Hver av dem gjør det for seg selv. Fordi de er skapt slik.
Skapt som i formet.
De ler. Rått.
Trolig ler den ene med en smule usikkerhet i stemmen, men ikke nok for at omverdenen hører det. I hver fall ikke nok til at jenta ved siden av hører det. Hun må ikke høre det.
Så, etter litt koker de sammen en setning som skal sendes avsted. Sendes slik en beskjed ofte gjør.
Ordene i beskjeden er plukket forsiktig og varsomt for å treffe mottakeren på riktig måte.
Når en slik beskjed sendes ut, kan det ikke være rom for misforståelser. En misforståelse i denne situasjonen ville være katastrofalt. 
Mottakeren har trolig en anelse om hvor skapet står fra før, men her skal det ikke levnes noen tvil i det hele tatt. Et klart språk er viktig.

Personlig sliter (til og med) jeg litt med å sette meg inn i, og dermed også beskrive, hvilke tanker og følelser som er i sving i det beskjeden sendes.

I den andre sengen, i det andre rommet, ligger en jente som ikke får sove. Igjen.
Hun har smerter i magen. Igjen.
Enda en dag har hun mentalt fightet seg gjennom dagen sin. 
Enda en dag har hun gått rundt som med to hender klemmende rundt halsen, som ikke slapp taket før hun tråkket inn døra hjemme. 
Til og med da slipper de egentlig bare taket for å gripe et nytt tak, et nytt sted. Denne gangen som to armer klemmende rundt magen. Av og til brystet.
Nå, i senga om kvelden, bytter de på hvor det klemmes. Vondt er det uansett.
Tårene renner nedover kinnet. Igjen.
Hun prøver å komme opp med en unnskyldning så hun slipper å gå på skolen dagen etter. Hun håper hun våkner opp med influensa. Med kjempevondt i hodet. Med brukket ben. Eller kanskje ikke våkner opp i det hele tatt.
Plutselig kommer det et svakt lys i taket. Lyset kommer fra mobilen. Hun er mottakeren av beskjeden fra de andre jentene. Hun trenger noen betryggende ord som kan hjelpe henne på skoleveien, og hele skoledagen, dagen etter. Noen ord som er nøye gjennomtenkt. Noen ord fra noen som vet akkurat hvordan de skal treffe henne på riktig måte.
Det er disse ordene. Nøye gjennomtenkt for å treffe riktig.

Jenta som mottar meldingen er fjorten år. Fjorten år. Det vil si at det ikke er mange årene siden hun satt og lekte på jenterommet sitt. Lekte med lekene sine hun hadde fått til jul eller bursdagen sin. Leker hun hadde blitt, bokstavelig talt, hoppende glad for å få.
Noen ganger hadde hun kanskje besøk fra en venninne eller to. Og de lekte kanskje sammen.
Faktisk er det ikke så fryktelig mange årene siden at denne jenta, eller andre jevnaldrende jenter, ikke ante at det fantes noen mennesker som ville andre mennesker vondt.
Den verste frykten kunne kanskje være at det fantes en edderkopp på rommet. Eller at det skulle komme en maur eller to opp i senga.
Så noen år senere har denne frykten utviklet seg til noe hun har hørt de andre snakke om på skolen. Kidnappere. At noen kan bryte seg inn i huset og ta barn.
Etter en forklaring fra foreldre og foresatte viser det seg at dette kanskje ikke er så mye å være redd for likevel. Kanskje greit å ha i bakhodet, men ikke noe å ligge våken om natten for.

Så nå, enda noen år senere, er disse tankene for lengst borte. Byttet ut. Den nye frykten og de vonde følelsene er høyst reelle.
Hun plukker opp telefonen for å se hva det står i meldingen.
Den treffer henne som en kvalmende smerte fra brystet og nedover i magen.

«DØ!! JÆVLA FITTE HORE INGEN LIKER DEG KAN DU IKKE BARE FORSTÅ DET! BORTSKJEMTE FEIGE LILLE DRITTUNGE. BARE DØ»

Ordene som var så nøye planlagt har truffet akkurat det stedet det skulle treffe, og i aller høyeste grad har det gjort sin misjon.
Igjen, tilbake sitter to jenter og ler og godter seg. 
Og på andre siden sitter en jente hvis liv blir mørkere og mørkere, og tanken på morgendagen blir tyngre og tyngre for hver bidige dag.

Kvelden etter ligger samme jentene i sengen og sender avsted en ny melding.

«Alle hadde blitt så takknemlig om du dør. Ta selvmord!!!«

Og på samme måtte renner nye tårer ned på det samme kinnet, kveld etter kveld etter kveld.
På en fjorten år gammel jente.
Som for ikke mange år siden ikke en gang ante at det fantes mennesker på denne planeten som var så onde, og som gjorde slike ting, tilsynelatende uten mål og mening.

Ny kveld, ny melding.

«DREP DEG SELV ELLERS GJØR VI DET»

Nye tårer. Nye forsøk på å slippe skolen.

 
Bildet er hentet fra denne nettsiden.

Disse meldingene er dessverre ikke engang fiktive. De er hentet fra denne saken, og omhandler en jente på fjorten år som har blitt terrorisert med slike meldinger i tre måneder.
Historiene rundt hvordan meldingene har blitt sendt og mottatt er selvsagt fiktive, da jeg ikke kan vite, kun forestille og foreslå.
Men dessverre er det altså sant at en fjorten år gammel jente har mottatt disse meldingene, og har måttet leve med det.

Det sitter trolig noen som reagerer på dette, som har måtte leve med noe slikt i åresvis. Det er selvsagt ikke noe mindre vondt av dere; tvert i mot.

I mange situasjoner kan jeg se for meg hvorfor en person gjør som han gjør. Selv om vedkommende kanskje ikke er snill mot andre. Kanskje til og gjør det vondt mot andre. Men det er ofte en underliggende årsak bak. Oppmerksomhetsbehov, usikkerhet og dårlig selvbilde er vel de hyppigste årsakene, vil jeg tro (uten at jeg er noen form for fagpersonell på området).
Men i slike situasjoner som dette kan jeg ikke fatte eller begripe hvordan det går an å gå inn for å tråkke et annet menneske ned i jorden på en slik måte.

«Men de er bare barn; de tenker seg ikke om»

Vel, til dels enig. De er bare barn. Men de bør uansett ha en foreldre eller to som forteller dem at slike ting skal man bare ikke gjøre.

Og for å gjøre det helt klart sånn umiddelbart, så sier jeg ikke at alle mobbere har dårlige foreldre, men jeg har selv sett via bekjente som har barn som blir mobbet, som har konfrontert foreldre til mobbere, der det overhodet ikke eksisterer forståelse eller vilje til engang å prøve å gjøre noe med det. Da kan man trekke en rød tråd til hva som er rotårsak til at et barn ikke forstår hvor grensen egentlig skal gå.

Jeg kan ikke engang se for meg, og jeg håper jeg aldri vil måtte stå på noen av siden av en slik sak, håpløsheten ved å ha et barn som mobber heller.
Og som sagt, så påstår jeg ikke at de foreldrene som har barn som er mobbere, er dårlige foreldre. Men dersom du som foreldre sitter hjemme og er klar over at du har et barn som mobber. Et barn som trakasserer andre hver dag. Gjør livet dems til et rent helvete, dag etter dag etter dag. Og dersom du da sitter der ute å bry deg. Og barnet ditt gjør dette fordi du, som foreldre, som ansvarlig for at denne personen skal være noenlunde rustet og beredt til å møte denne verdenen og sine medmennesker på en oppegående og fornuftig måte, ikke har giddet og lært barnet ditt at det å bokstavelig talt være et jævla helvete for andre mennesker er feil; da har du gitt meg retten din å klatre opp på denne fjellveggen for å holde en moralpreken ut av helvete for deg. Da har du nemlig feilet så intenst. Dersom du trodde at alt dette skulle de finne ut av alene. Du trengte ikke gi noen pekepinn. Kanskje har situasjonen vært så gal at du til og med ikke har giddet. Du har ikke brydd deg. Du har kanskje ikke engang vært klar over selv hvordan andre mennesker skal behandles. Vel, like fullt er det ditt ansvar som foreldre å være forberedt på slike ting. Jeg mener ikke at alle skal være så forbanna reflekterte som undertegnede, men det må da for pokker meg gå an å forstå at mobbing og trakassering av andre mennesker er feil. Og da må det vel for pokker meg være en aldri så liten mulighet, til tross for at menneskeheten ser ut til å dra intelligensen sin tilbake til før neandertalerne, til å lære opp barna sine til at «Drep deg selv, di hore» ikke er noe man sier til andre folk. At å prøve å være ansvarlig for at et menneske blir en del av den statistikken som føres for å holde oversikt over hvor mange mennesker som tar sitt eget liv (BARN!!!), ikke er et sted man skal gå i livet.

Så du som mobbes: Jeg håper inderlig du klarer å komme deg gjennom dette, og at du kanskje til og med vokser litt på det som menneske. Jeg er redd jeg ikke har de rette ordene som kan løfte deg opp fra der du er, annet enn at jeg ikke ser noen annen ende på dette enn at det går over. Den eller de amøbene som står bak dette vil trolig en dag våkne opp med en samvittighet totalt blottet for en enkel fremtid, og angre bittert. Kanskje vil de til og med ende opp med å stå med lua i hånda på en reunion om ti-femten år, og be på sine knær om unnskyldning, for at de skal få nattesøvnen tilbake.

Til du/dere som mobber: jeg er trolig ikke så mye bedre enn dere som ønsker dere, om ikke alt vondt i hele verden, så i alle fall en solid porsjon av det, midt i fanget. 

Oppe i alt dette er det viktig at vi som er så heldige og aldri har opplevd slike ting på kroppen, verken selv eller våre barn, også prøver å sette fokus på det, og lærer opp våre barn til det samme. At selv om det ikke nødvendigvis påvirker oss direkte, er det viktig å ikke tillate dette i samfunnet. 
Heldigvis er ikke jeg ansvarlig for å sette disse straffene, men jeg mener at gapestokk, tjære og fjær, vanntortur og det å steke bacon i bar overkropp bør være en passende straff for å mobbe på dette viset.
Jeg er klar over at mobbing i større eller mindre grad alltid vil foregå, men disse eksemplene fra saken over er så absurd over streken at jeg håper det slås hardt ned på.
Jeg sier ikke at mobbing i mindre skala er greit, men jeg tror vi tar oss vann over hodet dersom vi sier at absolutt all mobbing skal forsvinne. Det er selvsagt lov å håpe.

Ingen barn fortjener å ligge våken om natta for å grue seg til å gå på skolen dagen etter.