Bambi på ski

Da jeg satt i bilen i dag morges hørte jeg radioen langt, langt i bakgrunnen. Underbevisstheten min fanget opp et par setninger som inneholdt ordet «ski» og «rant forbi i full fart». Dette dro meg tilbake til en hendelse som hendte for ikke så langt unna nøyaktig elleve år siden. Min daværende kjæreste, mor til mitt nåværende barn, som på denne tiden var dritgravid (trolig årsaken til at jeg klarer å huske så nøyaktig hvor lenge siden dette er) hadde fått lurt meg med på en påske-hyttetur til det som visstnok skal være et skiparadis, nemlig Hovden, sammen med foreldrene hennes. Jeg, som misliker det meste som har med vinter å gjøre, prøvde i fortvilelse å utsette meg selv for ulykker der jeg stod i fare for å brekke armer og/eller ben, slik at jeg ikke kunne være med på turen. Jeg var ikke modig nok til å fullføre dette, og endte derfor opp med å bli med til Hovden.

Jeg hadde sagt ganske tydelig i fra om at å renne snowboard, slalåm eller andre hurtiggående fotbaserte kjøretøy, var totalt ute av bildet for min del. Tydeligvis hadde jeg ikke sagt fra om at dette også gjaldt langrenn.

Da foreldrene hennes skulle renne slalåm, kom ideen om en langrennstur for oss to opp for å se dagens lys. Jeg takket umiddelbart nei, med mitt vanlige, høflige, noe sjenerte smil. Da dette ikke fungerte måtte jeg spille ut mitt andre kort, som var å påpeke det faktum at jeg ikke hadde langrennsski for hånd. Jeg ble da parert med at det var ikke noe problem; det kunne jeg få låne. Som en tysker i utkanten av Berlin på vårparten i ´45, måtte jeg pent kapitulere, eller gå av med døden i en fei. Jeg valgte livet. Men for et liv.

Jeg har mange ganger blitt påpekt at vi nordmenn ble født med ski på beina, men har tidligere forhørt meg med min mor om det finnes en mulighet for at jeg ble født med en skistav plantet inn i øyet; jeg kan nemlig ikke fordra ski. Jeg ser bare ikke gleden i det. Og dessuten mestrer jeg det ikke i særlig stor grad heller. Da ser jeg ikke poenget med at jeg skal begi meg ut på det. Tydeligvis fikk jeg lite gehør for argumentene mine i denne situasjonen og stod som nevnte tysker, med en eller annen form for en hale mellom beina og spente på meg disse forbaska plankene under beina, ved hjelp av noen bindinger som var overraskende enkle å feste skoene til.

Vi pakket en sekk med Kvikk Lunsj, appelsiner, kakao og andre ting som visstnok hører til en påskerelatert skitur, og dro av sted. Løypa gikk like utenfor hytta, og vi startet like greit i oppoverbakke. Av alle bakker jeg misliker, er de som går oppover de jeg liker minst. Vi gikk og gikk, men heldigvis at den andre delen av dette reisefølget på to, var gravid, og dermed ikke orket å gå som fryktelig langt (selv følte jeg at vi hadde gått gjennom et fylke til et annet). Vi stoppet opp, og nevnte andre del av reisefølget satt seg ned noen få meter utenfor løypa og fyrte løs på Kvikk Lunsjen som kun en gravid kvinne kan, mens jeg startet arbeidet med å få skoene løs fra skiene. Som du sikkert husker fra noen linjer over her, var jeg imponert over hvor enkelt det var å få skoene til å feste seg i bindingene. Per dags dato er jeg fremdeles imponert over hvor forbanna vanskelig ? det vil for min del si umulig ? de var å få av. Dette resulterte da i at mens den gravide satt og mesket seg med sjokolade i både fast og flytende form, stod jeg plassert som en dildo ved siden av, stående å nikke og smile til de forbipasserende som kom forbi i løypa ? som jeg faktisk må si var en skremmende høyt antall, til tross for at man skal regne med en del ski-turister i påska. Når jeg ser tilbake på situasjonen nå, tenker jeg at jeg enten må ha sett ut som tidenes sportsidiot som «faen ikke skal være slapp og sette meg ned ? vi er tross alt ute og trimmer på ski!», ellers har jeg rett og slett fremstått som lettere (eller tyngre) tilbakestående der jeg har stått og glist som en idiot, mens turpartneren min koste seg med alt jeg hadde fraktet opp ved hjelp av en dum ryggsekk som sikkert har reklamert for en eller annen fagforening eller blodbank. Etter en gitt tid ble heldigvis også hun lei av stedet, og vi bestemte oss for å dra tilbake til hytta. Vi trengte ikke hjelp av skistavene så lenge, ettersom nedstigningen mot hytta begynte ganske raskt. Jeg vil gjette på at vi holdt følge de ti-tjue første meterne før hun benyttet seg av en eller annen form for en skjult bremsefunksjon. Den fant ikke jeg.

La meg nå forklare at disse langrennsløypene på Hovden består av samme konseptet som en vanlig vei ? et spor for de som skal den ene veien, og et annet for de som skal andre veien. Og begge disse sporene var relativt befolket, men med et visst mellomrom mellom grupper med mennesker.

Til å begynne med bekymret ikke disse menneskene meg nevneverdig, av den enkle årsak at jeg ikke la merke til dem. Jeg hadde tankene fulle av det faktum at farten min bare økte og økte, og med en Ludvig-fra-Flåklypa-look kastet jeg et bekymret blikk bakover til min turpartner som forsvant lengre og lengre bort. I etterpåklokskapens ånd ser jeg nå at det trolig var meg som forsvant lengre og lengre bort, og ikke ho. Den tar jeg på min kappe.

Farten økte i takt med avstanden, og yttersiden av øyenbrynene mine nærmet seg bunnen av kjeven med like imponerende hastighet. Samtidig dukket nevnte problem; andre mennesker, opp. Heldigvis var motgående spor tom for mennesker, så jeg fikk kastet meg over i den. Men ikke mange sekundene etter, kom det selvsagt folk i den også, og jeg måtte kaste meg tilbake til medgående, som nå var tom for folk – enn så lenge.

På dette tidspunktet har jeg helt sikkert fremstått som en av disse grusomme konkurranse-menneskene de fleste av oss ikke kan fordra, som skal renne forbi alle andre, der de andre tenker at mine tanker forspilte seg som følger: «Nu jävlar! Nu kjör vi! Kom igjen dere rasshøl! Nå renner jeg fra dere! Lets race!», mens jeg egentlig snaut har vært så redd, verken før eller siden.

Og slik fortsatte jeg da, fra sport til spor, i en slags slalåm-stil, og kastet meg fra høyre til venstre, og tilbake igjen. Om jeg mot formodning har fremstått som om jeg hadde kontroll, har jeg vondt for å tro. Knekken man skal ha i beina for å lettere holde balansen, uteble i stor grad. Jeg vil tro man lettere kan bøye en lyktestolpe i tjue minus.

Teknikken min har det nok vært nok å utsette på, men det holdt meg i live. Jeg fortsatte i større og større fart, i sikksakk mellom de som skulle hjem fra tur og de som var på vei ut på tur. Dette fungerte selvsagt kun frem til begge sporene inneholdt mennesker, og den eneste løsningen jeg kunne finne på det ene sekundet jeg hadde på meg, var å komme meg ut av løypa. Jeg kastet meg ut av løypa i en fart som gir deg svaret på hvem som kan slå Aamodt og Kjus, og var dermed kvitt det menneskelige problemet. Nå gjenstod kun det å komme seg forbi naturens hinder. Jeg rakk et lite øyeblikk å takke løypemakerne for å ikke bruke busker og trær i løypene; det er noe dritt å forholde seg til når man står på ski. Jeg passerte et par stykker som slalåmpinner, men så var moroa over for denne gang. En mini-bjørk som rakk meg til navlen, strøk meg noe hardere enn man stryker en katt over ryggen, tvers over testiklene mine ? ja jeg sier testikler i flertall, da den traff begge, før jeg endte ferden i en busk som rakte noe høyere enn hele meg. En landing jeg skal være relativt glad for, ettersom ei bjørk ville være noe hardere å bruke som bremse. Jeg følte selv at jeg kontrollerte stoppen, men har blitt fortalt av vitner (vitnet i entall, da jeg bare har våget å snakke med ett av disse aktuelle menneskene i ettertid) at beina mine utgjorde en vinkel man bruker når man skal lage en grafisk fremstilling; sånn omtrentlig nitti grader pluss/minus.

Om du nå tror at ydmykelsen er komplett tar du grundig feil. Til dere som har spasert hjem på en søndags morgen etter å ha ligget med en fyr du ikke husker verken navn, ansikt, høyde eller vekt på, og kaller det walk-of-shame, skulle du prøvd den turen jeg måtte ta opp til hytta som jeg hadde passert i tohundre kilometer i timen for åttehundre meter siden.

Derfor foretrekker jeg strandferie ? og mye annet ? foran en skitur.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *