Åpne grenser

Først og fremst en stor takk til alle dere – flere tusen – som har lest innlegget mitt, og som fortsatt leser.
Takk for alle delinger.
Og ikke minst takk for alle hyggelige tilbakemeldinger og kommentarer, både her og på GodNyhet på Facebook.
Til info, så er nå godnyhet.no en gjeldende adresse dere kan bruke for å komme inn på siden.

Og også dere som kom med noe kritiske uttalelser skal ha takk for oppmerksomheten.
For å gjøre det helt klart, en gang for alle, jeg er definitivt ikke av den oppfatning av at vi skal åpne alle grensene våre for å slippe inn alle flyktninger.
Jeg er heller ikke av den oppfatning av at alle flyktninger som kommer er stakkarslige og hjelpesløse.
Tvert i mot, så vet jeg at i mange tilfeller er dessverre de fattigste og mest trengende ikke engang blant disse flyktningene. For de har ikke mulighet til å kjøpe seg disse plassene på båtene som seiler avsted mot en tryggere fremtid. De blir stående igjen, og som en videosnutt jeg ble gjort oppmerksom på i kommentarfeltet på den forrige saken, så var det der en intelligent herremann som påpekte (gjaldt muligens i størst grad fra Mexico til USA, men jeg vil tro vi nok opplever litt av det i Europa også) det at de flyktningene som kommer og som Europa velger å la komme inn døra, er de mest ressurssterke og mest oppegående. Det gjør at landene de flykter fra mister sine mennesker som kanskje hadde hatt en mulighet og kompetanse til å gjøre forandringer, så ender i stedet de opp med å flykte. 
Dette er selvsagt også noe å tenke på. Videoen finner du i linken over.
Og jeg må stille et stort spørsmålstegn ved flyktninger som får asyl i Europa, for så å dra tilbake på ferie til landet de er på flukt fra.
Her skal jeg ikke komme med noen hardnakkede påstander verken den ene eller den andre veien, da det godt kan være faktorer som gjør dette mulig. Men ved første øyekast virker det suspekt.

Jeg påstod aldri at jeg stod med fasitsvaret i hånda på hva vi bør gjøre med disse flyktningene. Personlig har også jeg mest tro på at de hjelpes der de er, men her kan det også være faktorer som spiller inn, som jeg ikke vet noe som helst om. Løsningen er definitivt ikke å åpne opp grensene for å slippe inn alle sammen. Det hadde skapt det komplette kaos.
For meg virker det dog rart at IS får lov til å tilsynelatende herje rundt fritt. Da Al-Qaida utførte terror på amerikansk jord (jada, spekulasjonene om at CIA stod bak alt sammen kan godt være sanne – jeg har sett dokumentarene jeg også) snudde de bokstavelig talt hele verden på hodet for å finne de skyldige, og jaggu fant de ikke Osama gjemt på et soverom i et gammel hus i byen Abbottabad – en by vi ikke hadde om på skolen, og trolig ikke mange mennesker som ikke bodde i umiddelbar nærhet, hadde hørt om.
Vel, for det jeg vet, var byen stadig nevnt i de pakistanske o-fag-timene fra første til fjerde trinn.

Det jeg prøvde så godt jeg kunne å påpeke i innlegget jeg skrev, var at det har noe med holdninger å gjøre. At det finnes mennesker som ikke var enig i alt jeg skrev, tar jeg med den største ro og selvfølge. Hvis ikke hadde jeg klart noe ingen mennesker har klart før meg, og ingen mennesker kommer til å klare etter meg; nemlig å gjøre alle til lags. Men jeg kan ikke forstå at noen er uenige i at det skal være innenfor mennesklige normer og verdier og si at flyktinger som har klart å komme seg fra elendigheter og krig, betalt eller ikke, bare kan drukne. Dette er familier med barn det er snakk om. Dersom du fremdeles sitter og mener at de skal skytes i båten der de sitter, at de bare kan drukne, da trenger du alvorlig hjelp for ditt syn på verden. Såpass kan jeg si. Da synes jeg det er skremmende å tenke på at nettopp du en dag skal få barn selv, og lære dem å ta i mot verden på en ok måte. Hvordan dine barn skal bli lært opp til å behandle andre mennesker. Dele sine goder og ønske andre mennesker godt. Hjelpe andre som trenger hjelp.

Angående religion, så er jeg for et flerkulturelt samfunn som fungerer. Dessverre gjør det ikke det i Norge.
Jeg er selv tredje generasjons invandrer, ettersom bestefaren min kom fra Jugoslavia med sine foreldre og søsken tilbake på slutten av femtitallet.
De kom som noen av de første utlendingene i disse traktene. De ble tatt i mot som medmennesker, av medmennesker. Lokalsamfunnet skrapte sammen det de hadde av penger, skaffet dem mat, skole og et sted å bo.
Bestefaren min og hans eldste bror, som i sammen utgjorde de to eldste i søskenflokken, gikk straks i gang med arbeid, mens de andre begynte på skolen.
De ble tatt godt i mot, og til gjengjeld var første prioritet å integrere seg i samfunnet, der første trinn var å lære seg norsk.
Og til tross for at bestefaren min, frem til den dagen han døde, aldri lærte å uttale bokstaven U, ble de alle nordmenn.
Jeg tror ikke engang de andre – arbeidskolleger, naboer, venner og bekjente – tenkte på dem som noe annet enn nordmenn.
I dag virker det som om det kommer inn flere flyktninger enn det strengt tatt er plass til. Det er ikke sikkert dette stemmer, men det virker sånn.
Den påstanden kommer jeg med fordi det virker som om taktikken i dag består av å samle flest mulig utlendinger sammen, uten å i det hele tatt ha integrering i samfunnet, i bakhodet. Det virker litt som en «de finner ut av det selv, i sammen»-løsning. Med all respekt, å spasere gjennom Grønland i Oslo, er litt som å være på ferie. På godt og vondt.
Og når på toppen av alt det besluttes å ta bort kristendom fra skolen fordi det blir feil for «de andre», og man fjerner grisen fra sykehusdører og andre barnerelaterte sammenhenger, er dette kun provoserende.

Dersom det skulle bryte ut krig i Norge, og jeg hadde spikket meg en båt til familien min og meg, tatt årene fatt og padlet til Iran, ser jeg for meg svaret jeg hadde fått på den ti-siders skriftlige søknaden jeg skulle sendt inn fordi jeg ønsket meg en statskirke, en strippeklubb og en McDonalds som serverte bacon til alle måltider; fordi det passet min vestlige kultur mye bedre. Da hadde det handlet om å tilpasse seg. Så Norge har en jobb å gjøre i forhold til det å være for snille.
Så vil jeg si det finnes en mellomting eller to mellom å føye seg helt, å endre på ens egne grunnverdier for å gjøre andre til lags, og det å kaste ut barnefamilier der barna er født og oppvokst i Norge og aldri har sett andre land. 
Men igjen er det vel snakk om dette med å ha flyktninger som har fått asyl i Norge fordi de er forfulgt av ulike årsaker i hjemlandet, men likevel, et år senere, kan de dra tilbake på ferie. Ja, det blir veldig rart. Og da er det kanskje rett og rimelig at de «kastes ut».
Men å prioritere barnefamilier før kriminelle, fordi de kriminelle er vanskeligere å få tak i – det er også feil. Da må det gjøres en bedre innsats fra andre instanser.

Dessverre er jeg redd at – ikke bare i Norge, men angående asyl- og flyktningpolitikken i hele verden – det går så mye politikk rundt dette at hele verden blir handlingslammet og det bare ruller og går.
Dersom en politiker fra et gitt parti går ut og sier at vi – i disse nedgangstider – må bruke milliarder av kroner på å hjelpe flyktningene der de er. At vi må bruke disse pengene på å få slutt på krig og elendigheter (kanskje ikke få slutt på, da det er noe høye ambisjoner, men vertfall redusere).
Da tror jeg at disse politikerne er såpass redde for hva dette har å si for valgkamp og politisk sett, at det ruller og går. 
Ja, en gang i blant ser vi noen som kommer opp med noen sunne ideer og meninger, men det ser dessverre ikke ut til å skje noe.

Og igjen, jeg sitter ikke med fasiten på hva som bør gjøres.